OSLO ESS
VERDEN PÅ NAKKEN, VENNER I RYGGEN
(Indie Recordings 073 CDL)

En novellesamling av enkeltstrofer.

Et nytt tog har forlatt perrongen, og vi på Sentralen er ikke fremmede for å gjenta fjorårets Spellemann-
spådommer. Vi er kanskje ikke alltid de første ute med anmeldelser av nye skiver, men denne gangen
har vi rett og slett ikke kunnet rive oss løs fra platespilleren.

«Verden På Nakken...» starter med et smell og fortsetter med duggfriske perler på en snor. Det er
californiapunk av kjent merke, skitten reggae, og syndefull vals fra Oslos bakgater. Oslo Ess
leverer også denne gangen musikalske varer fra aller øverste hylle. Radiosmelteren «Bislett
Stadion» var ved første gjennomhøring et vaskeekte terningkast 4. Men etter 3-4 runder i spilleren
vokste det fram ei låt som er blant det aller mest catchy og drivende jeg har hørt på lange
tider. Lydbildet er som å få en kremkake elegant tredd over trynet, og arrangementer, miks og
mastring løfter denne oppvisningen i tradisjonell rock ´n´ roll til et folkelig, lettspiselig og
kommersielt toppnivå; uten at det på noen måte går ut over den ungdommelige villskapen
og ærligheten i låtene til essene.

Jeg har mang en gang lyttet til fjorårets debutplate og tenkt; «Dæven han trommisen spiller kult.»
Trommiser blir ofte undervurdert, og i alle fall underpublisert i plateanmeldelser; men denne
gangen skal vi kompensere for dette. Hatten, solbrillene og silkeskjerfene av for Håvard Takle Ohr!
Dette helstøpte albumet rommer som nevnt like mange spennende skatter som en skipskoffert
fra Amerika, og alle - ALLE - låtene er helt fantastisk rammet inn av nymalte stakittgjerder av
blodtighte rytmer, sirlige brekk og nydelige detaljer. Åhh!!

Trøkk og geniale refreng er likevel ikke den arenaen hvor Oslo Ess herjer mest med sine lyttere.
De skriver låter som andre skriver bøker. Du trenger skurtresker for å høste inn alle gullkornene.
«Kan noen snart male himmelen svart/har gått en hel dag og ventet på natt». Dette kunne
glatt vært åpningen på en roman av Ambjørnsen. Og det finnes rett og slett ikke spalteplass nok til
å gå inn på alle de fine bildene i «Gaselle i Tigerstaden», en personlig favoritt helt siden første gang
jeg hørte den på Blæst, under Urørt-turnéen med Oslo Ess og Honningbarna. Denne skildringen
av en asfaltjungel med «lianer av stål», eksotiske piker og kjærlighetssyke sjømenn burde tas
opp som norskpensum både for tolkning av innhold og form. Dette er fortsettelsen på den
ny-romantiske epoken Oslo Ess la lista for med «Alt jeg trenger» fra debutskiva. Romantikken
vedvarer, og jammen er det ikke klart for en ny unionstid også. Peter Larsson står med «Är du
som jag?» bak det som sammen med «Caroline» er den desidert mest personlige låta på skiva.
Dette er låtskriveri som går folk som Thåström, Taube og Vreeswijk en høy gang. Hva gir du
meg for en linje som «Faen, det gör ont, når alt annat enn det verste är för bra för at va sant»!?

Det var ikke alt som var like bra på debutplata, og du finner noen hvileskjær her også. Men selv
om rundetidene varierer, klokker Oslo Ess glatt inn på ny norsk rekord i rock ´n´ roll.
«Ut av det blå» er med unntaket av linjer som «selv når du sitter i klisteret er det vondt å få
feste», kanskje ikke en uunnværlig låt. Og åpningslinjene på «Over stokk og stein» kunne
kanskje vært henta fra musikalsk univers mye nærmere samfunnshusene; men det gjør
liksom ingenting. Jeg aner ikke hva det er de tror de driver med i Bergen og
Stavanger, men det er altså slik du lager rock på norsk.

Med en ustoppelig turnébil, umettelige fans og utrettelig energi er det meg totalt uforståelig
om ikke disse gutta soper inn det som er av bronseharper under utdelingen neste år.
Og gjør de ikke det, så driter vi i det. For de har nemlig sagt at de kommer med skive
også neste år. Den skal i alle fall jeg ha, for formkurven til Oslo Ess viser ingen tegn
til å avta. Ta å skru opp den der radioen høyt!

Kakkerlakkene - Offisiell Musikkvideo i HD - YouTube

OSLO ESS Official Website
Oslo Ess på Facebook

11. oktober, 2012
**Billy McBarbie**