6000 Km med PORNO, PUNK og POTETSPRIT
Glem alt du har lest om luksuriøse
turnébusser, fete hotellrom og
deilige damer som kliner foran scenen på Mötley Crüe-konsert…
eller forresten; hold på den siste tanken. Her er historien fra da et av Norges
minst
populære rockeband, SLÖMBER, turnérte Sverige, Danmark og Tyskland i høst.
Klokka er 07.05, det er tirsdag morgen, og et
halvt år med internettkorrespondanse,
hardt arbeid og problemer glemmes i samme øyeblikk som jeg innser at jeg ikke
skal på jobb i dag; jeg skal på turné. I de neste to ukene skal ufattelige
kilometer og timer
tilbringes i en sliten Toyota fullastet med utstyr og ikke lenger like
ungdommelig overmot.
Bassist Eddie D’Lizard, trommis CoolCat Casey, og undertegnede, vokalist Billy
McBarbie,
skal kjøre det japanske fortet fra Trondheim til København, hvor de to
gitaristene Randy Roxxx og Vinnie Trashcan skal møte oss for turnéens første
konsert.
Det er 16-17 timer uten de helt store
begivenhetene. Vi stopper innom for en overnatting i Oslo,
og rekker også å legge igjen noen plakater og noen hundrelapper i baren på Elm
Street.
Vi skal ha releasefest her om noen uker, og det er alfa og omega å få opp noen
sexy plakater
i vinduene hvor et titalls nigerianske prostituerte inntil nylig kikket
håpefullt inn på mer eller mindre
interesserte rockere. Neste morgen starter vi enda tidligere, og våre to stadig
tilbakevendende
fiender; søvnen og bakrusen, slipper ikke ordentlig taket før vi plukker opp
noen nye,
deilige band-skjorter og diverse annet merchandise i Strømstad. Alle band, store
og små,
er helt avhengige av å ha med merch på turné. Store band betaler huslånene sine
med prosenter fra dette salget, og vi betaler dieselen og Statoil-pølsene våre
med disse pengene. Honorarene dekker sjelden de daglige utgiftene.
Eddie med nybygd dansk merch-stand.
DANMARK, SURT PISS og OPPKAST
Vi ankommer Køben og finner kveldens utvalgte
kjellerklubb. Jeg har vage minner
fra utskeielser i studietiden om en sentral pub med usedvanlig dårlige
toaletter, og det
viser seg å være helt riktig sted. På Lades Kælder blir vi møtt av et trivelig
supportband
som, i samråd med arrangøren, plutselig finner ut at de burde spille sist, slik
at vennene deres
ikke går hjem etter at de har spilt. Etter over hundre mil er vi ikke spesielt
begeistret for dette,
men vi skjønner resonnementet og ser heller vårt snitt til å starte drikkinga
litt tidligere.
Det er aldri kult å være drita når vi spiller, men desto artigere etterpå.
Litt turnénerver blandet med lunkent dansk øl og
en sketchy burger resulterer
i at undertegnede henger over dassen og spyr fem minutter før konsertstart.
Blek, men fattet
tar vi et noe glissent publikum i kragene og rister dem fra første akkord. Det
siste året
har vært en eneste lang motbakke, men alt er glemt nå. Vi valser over dem, og
konstaterer
med et smil at når det danske supportbandet vel har kommet i gang med sitt sett
er det ikke bare våre venner som går, men også noen av deres egne. Formen er
fortsatt sjaber,
og dassen stinker mer og mer. Men om det ikke er direkte deilig å være norsk i
Danmark,
er det i kveld i alle fall bedre enn å være dansk. Kvelden ender med et
miserabelt besøk
på en forferdelig karaokebar, og savnet etter god, norsk-pakistansk kebab er
betydelig.
Vi overnatter i et kollektiv fullt av jenter. Dessverre var ingen av disse
hjemme…
Live i Lades Kælder, København.
Neste stopp er Hamburg. Kveldens arena for synd
og fordervelse er klubben Kaiserkeller
i svarteste St. Pauli. Her henger horer på alder med mora di ut av vinduet
i det vi parkerer bilen. The Beatles tilbrakte to måneder med å spille her først
på 60-tallet,
noe den delen av det lokale næringslivet som ikke selger kroppen sin ser ut til
å utnytte maksimalt.
Det er statuer og minneplaketter overalt, og personlig finner jeg dette langt
mer kvalmt
enn den she-male-hora som sitter og pisser ved bilen vår senere på kvelden.
I likhet med kvelden før har noen ”kloke” hoder
rottet seg sammen og funnet ut
at vi burde spille først. Oppvarmingsbandet Saint Evil er sikkert flinke de, men
jeg får følelsen
av at EU har veldig dårlig tro på de gjeldende norske eksportartikler. Nok en
gang gir vi blanke,
og vi går på scenen med et eneste mål for øyet; å gjøre det klinkende klart for
tyskerne
at de aldri noensinne skal tro de er bedre enn nordmenn i rock! Det er tynt i
publikum også i kveld,
men et par fine damer står og danser glisende til sitt nye favorittband. Når de
etter hvert får besøk
av et par punkere som utfører noen stive dansetrinn i brytningspunktet mellom
sving og
god gammaldags poging; da er vi veldig fornøyde med innsatsen. Saint Evil gjør
slett ingen dårlig jobb
etter oss, men kveldens resultat er likevel krystallklart: Tyskland – Norge;
0-1.
Etter konserten er det disco i lokalet, og ingen mann med vettet i behold har
noe der å gjøre.
Vi tar med oss booking-sjefen Stellan, noen pils og kveldens svimlende lønn på
29 euro,
og rusler ned Schmuckstrasse i retning en forlatt leilighet vi får låne. Det er
flere horer her nå
enn da vi kom, og Stellan forklarer at i denne gata er de menn alle sammen.
Greit å vite til neste gang.
PORNO, PUNK og POLIZEI
Vi tilbringer fridagen i Hamburg med å rusle litt
rundt og kikke i bydelens
mange porno-sjapper. Det er noe med atmosfæren i og rundt erotiske butikker
som aldri slutter å fascinere meg. Kun få hyllemeter fra de atten år gamle
college-studinene
som gjør opprør mot familiedynastiet står filmene med 50 år gamle damer og menn
som iført regntøy gnir seg mot trærne og later vannet på hverandre. Og begge
deler
er like akseptert. Hadde det norske samfunnet vært like tolerant som ei
gjennomsnittlig,
tysk pornosjappe hadde Norge virkelig vært verdens beste land å bo i.
På kvelden har bydelen som forventet skiftet ham.
Nå står de på rekke og rad,
de organiserte yrkesknullerne. Med varene gjemt bak gyselige rumpetasker står de
linet opp;
de dyreste og peneste nærmest hovedveien, og de gradvis billigere utgavene
lenger
og lenger inn i skyggene. Vi lar oss underholde av hvordan de forsøksvis kaster
seg etter enslige,
eldre menn, og hvordan de enslige, eldre mennene gradvis forhandler seg nærmere
og nærmere
de mørke hjørnene av Hans-Alberts-platz. Vi hiver oss inn på Cobra Bar, et
vannhull
vi ble anbefalt kvelden i forveien, hvor tysk arbeider-punk ljomer på stereoen
og ølet er billig.
I likhet med horekundene trives også vi best i mørket. Vi noterer oss at
tyskerne drikker alt
de klarer i det offentlige rom, og i god tro går vi oss rett på en
politipatrulje som river fra oss flaskene
og bjeffer ”passports please” når de får ferten av utlendinger. Heldigvis spør
de Vinnie først,
og med flaksen på vår side er også han den eneste som faktisk har passet på seg.
Vi får rusle videre, og vi tilbringer de siste timene i St. Pauli på
burlesque-baren Queen Calavera,
hvor vi blir påspandert mexican-shots av eier og Carburetors-kompis Don Klo. Vi
er i kjempestemning,
og ramler selvfølgelig hjemover med de siste pilsene trygt i hende. Brått står
igjen politihunden Rex
med venner og bjeffer til oss om de tyske drikke-forskriftene, som vi til dags
dato forstår lite av,
og om hvor stort overtramp det er av oss å ikke ta deres første advarsel til
følge. Mens en av oss
gjør en diplomats jobb med snuten, klarer de andre med noen sleipe dansetrinn
å plassere pilsen ute av syne, og vi forserer gjennom havet av strippere og
snart blakke kunder på vei hjem. Hamburg sto til forventningene, til slutt.
Herlig tribal-fyr som tar ut penger til nattens selskap.
Godt selskap, da =)
DEN LILLE BYEN ved ELVEN
Ferden videre fra Hamburg er hard og brutal.
Fyllesjuken toppes av et forferdelig regnvær,
og vindusviskerne på vår innleide følgesvenn må tapes med gaffa allerede før vi
har
kommet halvveis. Vi holder etappen alle mann, og vi ankommer byen Bingen ved
Rhinens bredd
med friskt mot og godt humør. Vi har vært her en gang før, og dette er som å
komme hjem.
Folk er kjempehyggelige, og noen har til og med reist mange mil for å se oss.
Det er vokalistens lodd
her i livet å bli belastet med all verdens sykdom, og i kveld er jeg sikker på
at svineinfluensaen
har tenkt å sende meg hjem på første fly. Jeg ligger backstage med skinnjakke,
skjerf og sovepose
og fryser som ei hjemløs bikkje. De andre gutta i bandet gjør en kjempeinnsats
med å selge merch
og fronte bandet overfor tilreisende fans mens oppvarmingsbandene spiller. En
halvtime før start
begynner jeg med noen famlende toner for å prøve å varme opp nok til å komme meg
gjennom
en eller annen form for konsert. Det er for jævlig å skulle skuffe sånn her, i
den eneste byen
hvor vi vet at folk faktisk har kommet for å høre på oss. Oppe på scenen varmer
lyskasterne,
og da Randy Roxxx fyrer av de første gitarsalvene er det som om en bryter slås
på.
Kroppen finner varmen og stemmen er som en veslmurt maskin. Midt i fjerde låta
kjenner jeg
at jeg holder på å svime av, men klarer å hente meg inn før det svartner helt.
Skal jeg gå i gulvet
skal det faen ikke være før på siste låt! Kvelden blir en kjempesuksess. Gutta
er i kjempeform,
som alltid, og selv etter flere ekstranumre vil det tyske publikum ha mer. Vi
avslutter med å covre
”Hier kommt Alex” av de tyske punk-kjempene Die Toten Hosen, og allsangen
vil ingen ende ta.
YouTube - Slömber - Hier Kommt Alex
Fy faen, det er deilig å få en sånn opptur i en
liten elveby på størrelse med Steinkjer,
men hvor alle er Slömbersluts på sin hals. Jeg må rett på dass og spy av ren
skjær utmattelse
etter konserten, men du verden det er verdt det. Vi pakker i bilen og gyver løs
på det tyske ølet.
Nachspielet oppe hos bookeren Bocki varer til de tidlige morgentimer, og
spesielt er det å se
verten nesten ta til tårene av glede over å være nevnt på takkelista i den nye
skiva vår.
Det er søndag morgen, og vår gode gjerning er allerede gjort.
OKTOBERFEST med BAYER og BLUES
Vi er blitt spurt om å gjøre en privat, akustisk
konsert hos noen venner i Stuttgart,
og med løfter om lokal ølfestival takker vi selvfølgelig ikke nei.
Sammen med vertinnene Debbie og Natalie setter vi
kursen rett mot sentrum og noen enorme
messe-telt av typen laftet. Ompa-rocken ville ingen ende ta, og frauleins og
menn i lederhosen
springer rundt med litersglass med bayer. Kvelden når en ubestridt topp da Randy
blir observert,
og behørig filmet, i helhjertet dans med lokalbefolkningen. Dette går rett på
DVD. He, he.
På vei hjem fra byen blir vi invitert inn til
bluesmusikeren Fast Eddy og hans kone.
De hørte det engelske språket bli praktisert utenfor døra, og det ble konsert
for alle mann.
Det er stor stemning i den lille stua, og når sant skal sies ble dette den
konserten hvor lokalet var definitivt fullest.
YouTube - Slömber - All Sexed Up
ØST-TYSK HJEMMEBRENT og SVENSKER på TUR
Etter en begivenhetsløs fridag i Nürnberg går
turen til Chemnitz i det gamle Øst-Tyskland.
Vi blir møtt av dobbelbooking. Hurra… Der står det svensk oi-punk på plakaten,
men det løser seg, og alle får mat, seng og penger. Etter hvert som mørket siger
frem fylles baren
av skinheads og punkere i ulike farger og fasonger. Vi spiller fortere enn
vanlig, og punkerne som får
sleazy, norsk rock ’n’ roll slengt i fanget går helt bananas.
Når svenskene entrer scenen blir også vi revet
med, og vi benytter sjansen til å praktisere
dansetrinnene vi plukket opp i Hamburg, ispedd en liten dose lokale punkertrinn
fra Svartlamon.
Baren Subway To Peter har en forferdelig
tradisjon med å dele ut hjemmelaget
hvitløks-schnapps til alle band som kommer innom. Denne smaker like jævlig som
sist,
og det er bare å bøtte nedpå med øl for å rense ganen. Det blir ei skikkelig
skandinavisk
rotbløyte, og det siste jeg husker er Vinnie og en svensk bassist som prøver
steinhardt å få med
ei tysk punker-røy på nachspiel i den iskalde bandgarasjen hvor sædflekkete
madrasser er rullet ut for langveisfarende.
HER STÅR VI på BRANDENBURGER TOR
Det er onsdag og fridag i Berlin. Det er
dritkaldt, og vi prøver å finne fram til et lite herberge
i bydelen Kreuzberg, uten assistanse fra GPS’n som fant ut at den sørlige delen
av Tyskland ikke var så interessant å ha veikart for.
Forventningene er store, men kulda er så jævlig
at det eneste vi orker er en kort shoppingrunde
og en lynkjapp tur opp til Brandenburger Tor. Flere har vært eller er småsyke,
og vi marsjerer
målretter opp mot landemerket for litt heftig turistfotografering, før vi hiver
oss på toget
tilbake til herberget. Dessverre var dette feil tog, og vi bruker over en time
på å komme oss tilbake
til dit hvor det tok oss et kvarter å komme fra. Heldigvis er det plussgrader
inne på togene.
Forfrossent norsk rockeband ved kjennetegn fra den iskalde
krigen.
Det største lyspunktet i Berlin er en MMS fra
gamlelandet med et utdrag fra
gårsdagens Pyro på NRK P3. Der spilles det Slömber over en lav sko, og lovordene
hagler fra
Asbjørn og Totto. På toppen av det hele har rommet vårt ei gammal VW Boble som
er innredet
med seng. Vi er store barn på tur med radiospilling i hjemlandet. Plutselig er
ikke Berlin så kaldt likevel.
LEAVING STOCKHOLM
Fra Berlin er veien lang opp til Stockholm, og
neste konsert noen dager senere.
Etter 10-12 timer på veien kommer vi til en forblåst, svensk småby som ingen av
oss
husker navnet på, men hvor det står at de driver med ”uthyrning av stugor”. Vi
ruller opp
til et skogholt hvor den vietnamesiske utgaven av Norman Bates tar imot oss og
krever
cash betaling. Vi kjører inn til sentrum for å ta ut spenn, mens Bates lover å
sette på ovnene
på hytta i mellomtiden. På vei til minibanken snubler vi over det lokale
hotellet, og selv om
budsjettet er trangt frister dette mer enn iskalde hytter og utedass med
”Dueling Banjos”
svakt i bakgrunn. Eddie klarer med nord-norsk overbevisning å smile seg til en
kjempepris
for et firemannsrom med ekstraseng. Vi har fortsatt litt dårlig samvittighet
overfor Bates
og den ekstra strømutgiften vi påførte ham, og vi får bare håpe at vi aldri
treffer ham igjen.
Fridagen i Stockholm blåser også bort, og vi blir
sittende i en leilighet Vinnie har skaffet oss
langt ute i en forstad. Tanta hans er i Syden, og vi får låne kåken hele helga.
Jeg kan med
hånda på hjertet si at jeg mye heller ville ha vært med henne på tur.
Vi bøtter svensk øl og tar oss aldri bryet med å gå utenfor døra.
Dagen etter er det siste konsert på denne runden.
Vi ankommer klubben Snöhvit og føler oss
umiddelbart like velkomne som en kvise i et konfirmant-tryne. Vi skjønner lenge
før vi har
rukket å pakke ut at dette ikke blir en morsom kveld verken med tanke på penger
eller publikum.
Vi er dritleie av å fryse og prøve å være greie mot totalt ufordragelige folk,
så det er
bred enighet om å kjøre mot Trondheim sporenstreks etter endt konsert. Scenen er
alt for liten,
så halve bandet må stå på gulvet, og lyden er helt rævva. Oppvarmingsbandet
Highride viser seg
å være noen trivelige typer, og de gjør også en hederlig innsats både som
publikumsmagnet
og underholdere. Det er overraskende bra med folk, og fin, fin stemning. Det
setter også en
ekstra rakett i rumpa på oss når vi finner ut at én av de fremmøtte har kjørt
milevis for å se oss.
Vi sparker ræv som vi aldri har sparket ræv. Trommis Casey svimer av over
trommene
allerede i andre låt, men tar seg fint inn etter noen sekunder uten
trommestikker. Det er mulig vi må
trappe ned til å levere bare 65% på konsertene framover, om ikke annet så av
helsemessige årsaker.
McBarbie med nyvervet svensk Slömberslut.
Stockholm går til slutt over all forventning, og
vi kjører derifra nøyaktig 30 minutter
etter endt konsert, med penger til diesel og korv med potatismos. 12 timer
senere
ruller vi inn i Trondheim. Forfrosne og møre i rævva etter 5000 km i HiAce
og netter på slitne hostels. Neste helg er det slippfest i Oslo…
ELM STREET – ET HJEM for OSS, ET HJEM for DEG
Elm Street Rock Café er og blir Norges feteste
rockbar. Oppvarmingsband for kvelden
er punkerne Tommy Luger, som er til forveksling lik castinga til Slipp Jimmy
Fri. De er jævla
trivelig fyrer, men de er ute og justerer like ofte som Lasse Ottesen over kulen
i sine glansdager.
Luger sparker i gang kvelden med et kjempesmell,
men etter et par låter
blir det stille. Gitarampen de låner har røket. Panikken sprer seg, men Tommy
reagerer
som enhver leadgitarist ville gjort; han kaster rytmegitaristen av scenen og tar
ampen
hans i stedet. Ha, ha. Noen låter senere er det stopp igjen. Trommisen har knekt
ei stikke
og har ingen i reserve. Vi sier takk til Tommy Luger og velkommen til Slömber.
Gitarproblemene blir løst, og i dag er det bare gull som gjelder. Etter første
låt dukker det opp
to søte jenter i miniskjørt, nettingstrømper og avrevne topper foran scenen. Når
disse etter hvert
begynner å råkline setter dette et perfekt punktum for tre uker med frosne
fingre, oppkast
og økonomisk ruin. Selv om vi er 60 mil hjemmefra har vi sjelden følt oss mer
hjemme.
Og etter runder med bilder, autografer og pilsner er refrenget det samme;
for dette kjører vi gjerne 6000 km igjen. Og gjerne allerede i mårra.
Norske
Slömbersluts i aksjon
Elm Street – alltid en glede. Ses neste gang!