SMALL FACES
ALL OR NOTHING 1965 - 1968
(Reelin' in the Years Productions)

FOUR TOP MODS!

Helt fra jeg var liten av og første gang hørte (I Can't Get No) Satisfaction,
var det stor stas å følge med på alle tv-programmer som inneholdt Britiske rockeband.
Det var da en del av dem, programmer altså, lell om vi hadde bare NRK.
The Stones og Beatles, The Who og Kinks, men jeg kan ikke komme på at dem
noengang nevnte Small Faces. Det var først da jeg hørte en ukjent låt av Sex Pistols
i filmen The Great Rock'n'Roll Swindle, og en kamerat kunne fortelle at det var
en Small Faces låt, at det bandet måtte sjekkes ut. Det som Pistols digga,
det kom vel så klart jeg til å digge også. Whatcha Gonna Do About It var en snedig låt,
og helt ulikt alt anna jeg hadde hørt. Men den festa seg ikke, så det ble til å rote
rundt i flere år før en endelig tok mot til seg igjen. Jeg tror faktisk det var Divin' Ducks
som satte meg på rett spor, med sin versjon av Sha La La La Lee. Jaggu sa jeg Fuck a Duck!
Etter det har min beundring over Small Faces bare økt og økt. Men at dem i altfor mange år
har vært et altfor undervurdert band, det er det ingen tvil om. Det prøver denne
dvd-samlingen å rette på, og det syns jeg den klarer til gangs. Fra det første møtet
mellom Steve Marriot og Ronnie Lane til den siste singelen, den litt triste,
men veldig fine The Universal, får vi hele historien fortalt gjennom nye intervjuer
med Ian McLagan og Kenney Jones, og arkivopptak av Lane og Marriot. Jimmy Winston
er også med. Totalt 27 tv-opptak fra bl.a. England, Tyskland og Sverige, med mange
morsomme klipp og intervjuer innimellom. Gidder ikke ramse opp alle favorittene mine her,
det måtte vel nesten bli alle det. Men det er fantastisk kult å sette seg ned med
hele historien om Happiness Stan fra Ogdens' Nut Gone Flake albumet (7 spor),
sendt på engelske Colour Me Pop i juni 1968, inkludert tullballet til Stanley Unwin
og hvor det hele ender i den hysteriske Happy Days Toy Town. Du kommer til å le deg
skakk og samtidig bli veldig drita. I tillegg kan du spille av alle låtene, pluss noen til,
uten intervjuene fra hovedfilmen. Dette funker helt perfekt når du skal ha fest, full score!
Jeg sitter igjen med mye av den samme følelsen som etter å ha sett The Passing Show -
det er litt vemodig, men samtidig moro, og et mye rikere menneske. Denne bør du ikke ha, du må!

7. januar, 2010
**Ringo Kid**