The New York Dolls live at Royal Festival Hall,
London 16. june 2004
(Only in norwegian)

  Det må jo sies å føles litt snodig å sitte her i 2004 for å skrive min
første konsertanmeldelse når bandet heter New York Dolls, men sjebnen og
Morrissey ville det alltid slik at den 16 Juni 2004 gjenoppsto New York
Dolls på scenen for første gang på 29 år. Det hele fant sted på før nevnte
Morrissey's egen festival 'Meltdown festival' som fant sted på Royal
festival hall ved Waterloo station i London.
  Allerede da vi kom inn i lobby og barområdet var forventningen og
spenningen som lå i lufta til å ta og føle på. New York Dolls ble etter sin
forholdsvis korte karriere fra 71 til 75 ett av verdens mest
innflytelsesrike band. Alle sjangre fra Glam til Goth, fra Metal til Punk
har enten bevisst eller ubevisst hentet mye fra the New York Dolls. Denne
kvelden var mange av dem samlet her på ett teater i London for å oppleve
heltene, mange sikkert for første gang. Tilstede var blant annet folk fra
Sex Pistols, The Damned, Tenderhooks, Godfathers og U.K. Subs og jeg sier
med stolthet og trekker inn magan: Trashcan Darlings. Det ble tid til ett
par pils med Justin fra Tenderhooks mens verdens minst interessante
oppvarmingsband gjorde seg ferdig med sin utakknemmelige oppgave, men så
begynnte en bjelle å ringe og annonserte at det var på tide å ta plass.
  Om lufta hadde vært elektrisk i lobbyen var det ingenting mot den spente
atmosfæren som fantes inne i selve salen. Dette varte heldigvis ikke særlig
lenge før med ett lyset slukkes og man kunne ane bevegelse på scenen. Så er
lyset på og foran mikrofonen står David JoHansen og sier den klassiske
åpningslinja til 'Lookin for a kiss',"...When I say i'm in love, you best
believe i'm in love L.U.V.!!! Det som er dømt til å skje skjer. Alle reiser
seg fra setene og stormer mot scenen, og det tar flere minutter før vaktene
klarer å stanse strømmen av fans men vaktene er ikke kjipe. De skjønner at
dette betyr maksimalt for mange, og lar de som har sprunget ned til
sceneområdet få stå. New York Dolls fortsetter med Puss and Boots, Subway
Train og It's too late før de drar igang Janis Joplin's 'Piece of my heart',
kveldens første av en lang rekke covere. Antagelig ømsker gutta å vise litt
hva de selv var inspirert av og det blir i løpet av kvelden plass til en
glemt blues-sviske og Shangri La's: 'Out in the streets'. Sistnevnte kanskje
litt snodig ettersom de unnlot å spille 'Great big kiss' som de jo faktisk
spillte inn i sin tid, men ikke mindre moro for det.
  Som alle vet måtte det jo bli to store mangler denne kvelden, ettersom
Johnny Thunders og Jerry Nolan begge gikk bort i 91 og 92, men gitarist
Stevie og trommis Gary Powell fra 'The Libertines' gjorde så absolutt sitt
for å gjøre dette til en bra kveld for de fremmøte og valgte klokelig å la
de tre originalmedlemmene ta seg av 'showinga'. Gitarist Syl Sylvain delte
frontmannrollen med David JoHansen og det virket som begge trivdes svært så
bra med å dele scene igjen, skal man dømme etter vitsene og småkommentarene
som fløy dem i mellom. Det bør også nevnes at de faktisk virket nærmest
ovverveldet over mottagelsen de fikk fra de fansen.  Bak sto Arthur 'Killer'
Kane og spellte bass, og det var forøvrig omtrent det eneste han gjorde
også. Tror ikke jeg registrerte at han beveget seg ett skarve skritt engang
i løpet av hele konserten. That's my Kane...
  Gutta tok seg imidlertid tid til å hylle sine frafalne fotsoldater og med
Syl Sylvain på lead-vokal kom 'You can't keep your arm's around a memory'
etterfulgt av Lonely planet boy, dedikert til Thunders og Nolan.
  New York Dolls anno 2004 virket faktisk å være i bemerkelsverdig god form.
Frankenstein, Pills, Private world og Vietnamese baby satt som skudd etter
skudd og de spillte en sinnsykt bra versjon av Babylon. David JoHansen iført
lendeklede, åpen skjorte og en drøss perlekjeder hadde hele salen under
kontroll og da 'Killer Kane' klappet igang introen til Jetboy formelig kokte
det på Royal festival hall. Personality crisis fikk naturlig nok æren av å
avslutte det hele, men ett fullstemmig publikum krevde mer og etter ett
drøyt minutt med trampeklapp og jubel var bandet tilbake og gjorde Human
Being som ekstra-bonus...
...og det var det, nesten 30 år etter forrige gang de sto på scenen viste de
noe så til gangs hvorfor de har den statusen de har. Selv er jeg sinnsykt
godt fornøyd med opplegget, og hvis ryktene om at det planlegges en turne
mot høsten stemmer, som oppfordres alle herved til å dra å sjekke dem ut.
Rock blir ikke mer rocka enn dette. New York Dolls forever!!

See pics here: Bob Gruen, Rock and Roll Photographer - NY Dolls Reunion.

27. june, 2004
**Strange? Gentle**,
lead singer of norways sleaziest Trashcan Darlings!!