MOTT THE HOOPLE

VERY RUDE, VERY FLASH, VERY 1974
THE VERY BEST OF MOTT THE HOOPLE
(Sony 2009)

Hva faen skal man si om denne? En haug klassiske og noen ikke så klassiske låter fra et av 70tallets
aller herligste band. Jeg husker mitt første møte med dette bandet som om det skulle ha vært i går.
Året var 1971 og vi skulle på hyttetur til Sandefjord, men siden NRK skulle vise ”The Music Of
Lennon & McCartney” fra 1965 på lørdagskvelden var det under sterkt press fra besteforeldrene mine
at jeg motvillig ble med. Redningen ble innkjøp av trøsteplaten ”Let It Be” og den for meg til da uhørte
baksiden ”You Know My Name (Look Up The Number)”. Vel fremme på hytta blir jeg sittende å bla
i det seneste nummeret av Norsk Ukeblad som har en reportasje om bandet Mott The Hoople.
Ukebladet kunne fortelle at gruppas publikum hadde knust en mengde seter i ærverdige Royal Albert Hall
og etter det ble absolutt alle rock n`roll band nektet å opptre der i drøye ti år.

   Året etter hørte jeg singelen ”All The Young Dudes” hos en kamerat og datt fullstendig på ræva.
Gjennom Torgrim Eggen hørte jeg senere ”Mott” og jeg ble totalt hekta. Jeg husker jeg lå i timevis på rommet mitt
og lyttet til klassikere som ”The Hoople”, ”Wildlife, og bootlegplatene ”Stockholm 71” og ”Rest In Peace”.
Mott The Hoople var helt klart blant sjefene og jeg tror jeg spilte platene deres helt opp til tiden rundt 1982 eller 83.

   Nå er de utrolig nok tilbake, både live og på samleplate. Siden den doble ”The Collection” kom ut i 1987
har flere plateselskap lagt seg til den stygge uvanen med å innlemme låter fra tiden uten Ian Hunter.
For meg var perioden rundt ”Drive On” og ”Shouting and Pointing” ikke det samme bandet som jeg lærte
å elske rundt ”All The Young Dudes”. De to lp`ene de ga ut under navnet Mott har jeg vel knapt hørt siden
de kom ut og for meg personlig har den besetningen mer til felles med British Lions enn Mott The Hoople.
Senest i 2008 kom en cd kalt ”Roll Away The Stone” og heller ikke her ble vi spart for denne ”bastardiseringen”
av materialet. I tillegg har det siden 1979 også vært gangbart å blande Hunter og Hoople-materiale. Pføy!

   Årets ”Very Best” er derimot en ”ren” Mott The Hoople-samling i ånden av ”Greatest Hits” fra 76
og ”The Ballad of Mott / Retrospective” fra 1993. For å begynne med det positive først.
Platen leveres med et veldig fint cover der bildet av ”Oontah” er tatt fra NMEs årbok fra 1975. Låtvalget er
variert og spenner over både Island og CBS periodene. Personlig ville jeg heller hatt ”Alice”
enn ”Crash Street Kidds”. Jeg hadde også foretrukket Doug Sams ”At The Crossroads” fremfor den
litt masete gospelsingelen ” Midnight Lady”fra 1970, men bevares… Heldigvis blir vi spart for ”Violence”,
en låt jeg alltid har synes vært litt masete. Jeg hadde vel kanskje også valgt ”Sweet Angeline” i stedet for
”Walking With A Mountain”, men de er vel egentlig to sider av samme sak. Slik musikk lages dessverre ikke lenger.

”Si i fra når du ser Hunter `a, Howie!”
– Pete og Buff er endelig festens midtpunkt; mens Howie Casey, Jock McPherson og Ariel Bender holder vakt i 1974.