KEITH RICHARDS

LIFE
(Weidenfeld & Nicolson)

KEITH FOR PRESIDENT? GLEM DET. KEITH FOR LIFE!

Helt enkelt sagt så er vel få rockebøker så etterlengta som denne. Ihvertfall for oss som er
middels over interessert i den vidunderlige og livsnødvendige rock & roll musikken. Jeg
tenker av og til tilbake på mye av tullet jeg har hørt på opp igjennom oppveksten (ikke helt
ferdig med oppveksten ennå, dessverre), og alltid er det musikken til Rolling Stones som har
overlevd alt, helt sida musikk først ble et tema for meg. Den samme følelsen sitter jeg med nå etter
å ha lest LIFE. Hvorfor leser jeg så mye anna tull.

Jeg er ikke den beste til å lese bøker. Jobb og så fordypning i litteratur er ikke av mine sterkeste sider,
så det blir ofte 1 til 2 sider seint på senga før lyset slokner. Denne boka til Keith er en tjukk og tung
sak, så den taktikken anbefales ikke. Her trengs det tid og rett sted, ingen store forstyrrelser og ha noe godt
i koppen. Når du først er i gang så er det bare å legge fra seg alt anna og henge seg på.
Er du Stones-fan har du helt sikkert lest flere bøker på bandet og Keith. Det finnes jo mange gode
og interessante, bl.a. Kris Needs sin Before They Make Me Run, Victor Bockris' biografi, The True
Adventures Of The Rolling Stones, Let it Bleed av Ethan Russel. Må innrømme at jeg ikke har fått
lest Bill German's bok ennå, men den er jeg sikker på er kul.
Når en har lest om den samme historien flere ganger, så dukker det fort opp et problem. Når en skal
igjennom den en gang til, da veit du hva som skjer. Hvor, når og hvem som er med. Hvert kapittel
begynner Keith med et kort, kort sammendrag. 'Chapter six - In which I get busted in Redlands, Escape
to Morocco....' Okey. here we go again. Men ta det helt kult, les deg gjennom de første linjene og
bare sug inn resten. For her får du det saftigere og mer underholdende enn noen gang tidligere.
Og det er en av Keith's sterke sider, han snakker til deg, rett til trynet ditt. Veldig billedlig
språk, ikke så mye som Ronnie, men hvem kan matche Ronnie der? Godt eksempel er tida i
Frankrike under Exile On Main St innspillingene, og ikke minst om låta Happy. Det må være høydepunktet
mitt. Happy - akkurat det Keith sier om den skal jeg lage meg ei pocketbok av og ha med meg overalt
resten av livet. Det er egentlig alt du trenger, det er så rock'n'roll. Det er Keith Richards.
Det som jeg savner, og syns er veldig merkelig, er at han ikke nevner singelen Run Rudolph Run/
The Harder They Come, fra 1978 i det hele tatt.

Om en skal tro på alt Keith skriver her, er opp til hver og en å bestemme. Sånn er det med Ronnie
Wood sin bok, det gjelder Before They Make Me Run, Victor Bockris, Barbara Charone. Det er ingen som
har denne historien, hverken Keith eller Stones, helt 100% korrekt. Det vil alltid komme noen å påstå at her
er det feil, og noen vil komme og si at dem igjen tar feil. Jeg skal i alle fall ikke klandre dem som var der.
Jeg husker ikke alt etter ei lita fredagsfyll en gang. Er det en ting Keith Richards er, så er det ærlig.
110% dønn ærlig. For å oppsummere helt enkelt, hvor mye denne boka ER rock'n'roll, så skal Keith
få det siste ordet: "I've learned everything I know off of records."

Ps: Denne anmeldelsa er basert på den engelske utgaven.

The Official Community of Keith Richards
www.orionbooks.co.uk

10. desember, 2010
**Ringo Kid**