HANOI ROCKS
BURIED ALIVE
(Backstage Alliance DVD029)

MAGISKE NETTER I HELSINKI

April 2009, Helsinki, Finland. Det er påskeaften og det er siste kvelden med Hanoi Rocks,
for min del. Litt trist er det, men uungåelig, sannsynligvis. Det verserer flere rykter om
hvorfor dem gir seg nå, den siste plata var jo så bra! Det letteste er å høre på bandets
offisielle uttalelse - dem har tatt bandet så langt dem føler det er mulig - og det virker logisk nok.
Heldigvis har jeg fått sett dem i både Norge og Sverige før denne kvelden, og føler meg tilfreds
med min dose av Hanoi Rocks revisited. En skulle bare vært født en del år tidligere,
så hadde en kanskje sett den legendariske line-up'n, men jeg klager slettes ikke. Før Conny Bloom
ble med, hadde jeg gleden av og se en av de få opptredener dem gjorde med Stevie Klasson på gitar.

Det er partytime i Helsinki og vodka'n flyter hjemme hos bassisten i Shotdowns. Vi her på Sentralen
har fordelt oss på to kvelder, Trashcan Darlings tar den midt i mellom, Kick Me Records er her
og Skandinavia's største på Hanoi Rocks - Ulf Lyrån - ser to på samme dag. Sammen med han
har jeg billett til den andre forestillinga lørdag 11. april, og der står vi og drikker øl
med skjønne jenter fra Madrid og Moskva. Endelig er jeg på Tavastia Club!

"VI HADDE JO ALLA DOM GLADE TJEIERNA... MEN VI HADDE JO INTE HANOI ROCKS!"

Den 12. april 2009, spiller Hanoi Rocks sin aller siste konsert. Nå er det definitivt over,
dette eventyret fikk til slutt sin happy ending. Heldigvis har dem sørga for at det skulle
dokumenteres, så hele konserten er filma, alle 32 låtene, og det har dem gjort med stil.
Altså - 32 låter - det er Hanoi Rocks i over 2 timer det! I ren og skjær nytelse. Ikke blunk for du vil ikke
gå glipp av et hundredel. Hvert et nærbilde, hver en kameravinkel, alle smil og vink er en
sånn fryd for øyet at jeg kan nesten ikke komme på å ha sett en konsert-dvd som er i nærheten
av å vise en så fantastisk kul stemning. Rolling Stones' Four Flicks har klart å kapre mye av det samme.

Lyden er fantastisk og Andy spiller som om det var han som møtte djevelen, men Conny må ha
møtt en stygg en han også. Bandets siste hit, Fashion, som jeg personlig syns er en utrolig kul singel
- den er Conny sin. Dette er The Electric Boy sitt nummer, men fy faen han leverer så det holder
gjennom hele showet, ingen tvil om det. Sammen med sin makker, the bassman A.C. Christell,
har Mr Bloom tilført bandet ny kraft og gitt alt når Mr McCoy har virka litt utafor.
Denne besetninga har vært virkelig god, så det er litt vemodig å sitte her med deres Last Show.

Fra den dramatiske åpninga med Tragedy til finalen Up Around The Bend er det ikke kjedelig
ett sekund. Nesten hele Two Steps From The Move pløyer dem gjennom, de beste fra Street Poetry
og Twelve Shots On The Rocks er med og gamle singel-låter som Love’s An Injection, Café Avenue
og Problem Child. Eneste albumet som ikke er representert er den noe undervurderte Another Hostile Takeover.
Jeg skjønner forsåvidt at dem ikke har funnet plass til noen derfra, men det hadde vært litt av et kick
om b-sida Heaven Is Gonna Be Empty fra 2004, eller evt Trouble Boys kunne erstatta Delirious
eller Watcha Want. Men dem er jo glade i Heavy Metal Kids. Nei, ikke noe klaging her i gården,
vi får jo Worldshaker, fra den Japanske utgaven av Street Poetry.

"IN NASTY WE TRUST"

Vi håpa på noen gjesteopptredener, og jaggu dukker ikke en barbert Nasty Suicide opp
og drar til med en kjapp og rusten Travelin’ Band og høydepunktet Lost In The City før
det hele avsluttes med Million Miles Away og Up Around The Bend. Bare den siste
delen her er god nok grunn for å skaffe seg denne dvd'n.

Som bonus følger en 12 minutters "dokumentar". Den er helt grei nok den,
men her skulle jeg helst hatt mye mer. Hva med en lengre samtale med Andy og Michael,
og en med Conny og A.C. om deres 4 år i Hanoi Rocks. Hadde klart sett et intervju
med trommis Jolle Atlagic også, lell om han kun var med det siste året.
Og ettersom Nasty var der i et par kvelder, kunne vel han ha fått noen minutter også.
Men etter over to timer på scenen var det vel på tide å slå av kameraet.
Forståelig det, og vel fortjent.