Backstreet Girls
Just When You Thought Things
Couldn't Get Any Worse...
...Here's The Backstreet Girls
(VOW144CD)

Hvis noen tror at Backstreet Girls noengang kommer til å få en dårlig anmeldelse
her på rraf, får de tro om igjen! Men det er jeg sikker på at ingen av dere tror på, likevel.

Så lenge gutta kjører på med det de liker aller best - heftig og drivende rock'n'roll-musikk -
så er de garantert en mer enn allright rapport herfra. Men så må jo materialet fenge også,
det er ikke bare å øse svett på. No worries der, for i bakgårdsland digger dem melodier, that's for sure!
Det er noen som mener at å lage god rock'n'roll party-musikk tufta på Ramones, AC/DC og
Chuck Berry er enkelt. Men man må huske på at det er mange andre kule band som
setter preg på sjangeren. Fra Jerry Lee Lewis til Aerosmith, Muddy Waters til Iggy Pop,
Mick'n Keef til Sham 69, Dr Feelgood til Motörhead, pluss en god del andre som ikke er
fullt så kjent for oss alle, men som blir behørig omtalt om du bare hører nøye etter
gjennom all klirringa på de bruneste av de kuleste pubene.
Alt dette, fra alle disse, har Backstreet sugd til seg det beste igjennom 25 år som band,
både på og av scenen. Og toppa det hele med sin egen utrolig vanedannende boogie-woogie.
Du veit hva du får, om du har noen av de tidligere platene eller om du har sett dem live. Hvis ikke,
er det bare å holde seg fast i flaska og takle sjokket. Men jeg er aldri helt forberedt på hvor
inni helsikke de fortsatt får det til å svinge! Det fins ikke grenser for hvor langt dem klarer strekke strikken.
Det ene nummeret etter det andre dundrer ut av høytalerne mens volumen nærmer seg 10,
og det føles som å bli født på ny. Om de nye låtene holder seg like godt som Bondage Boogie, She's So Bad
eller Barbie Wire - er litt vanskelig å si akkurat nå. Den diskusjonen tar jeg med glede om ca et halvt års tid.
Men akkurat nå - så er dette det råeste jeg har hørt sida første gang jeg hørte Mental Shakedown!
Og det er ikke langt i fra at spor 12, Used To Be Funny, glatt kunne passert på akkurat den skiva, i 1986.
Kunne nesten sagt det samme om den fantastiske Half Past Dead. Det er så beinhardt det riffet her,
og det er så en må ta en ny slurk av kenguru-vinen og ærlig innrømme at dette er den feteste låta
som The Angels aldri laga. Har du Hellway To High, er jeg sikker på at du har alle Angels skivene.
På konserter før jul fikk vi et par smakebiter - Hardcore Mission, som det er laga en kul video til,
og Go Ahead And Call The Cops som virkelig gjorde det for meg. Tittelen er vel tatt i fra et
Pete Wells-album (RIP/ ex-Rose Tattoo) og er veldig typisk Backstreet Girls. Altså, bedre blir det faen ikke!
Sanger som denne er et godt eksempel på at vi digger rock'n'roll-tekster.
Ellers så er det et par overraskelser som spriter opp og en av dem er, I Found My Way,
som stiller sterkt til en pall-plassering. Honest John Plain fra The Boys har vært svært
medhjelpelig med både tekster og koring på albumet, mens her synger han lead vokal og det med stil!
Den andre er siste låta, Why Don't You Go Home, ene og alene signert Petter Baarli, som også synger.
Kul tekst, men ikke minst herlig gitarspill! Rått og bluesy, og er det ikke en antydning av
AC/DC's Ride On i det fjerne der...?
Det spennende nå blir jo å se hva dem finner på neste gang. En ny live-plate hadde ikke vært så dumt,
og den lenge snakka om dvd'n. Eller hva med en samle-plate som dekker mye av det utilgjengelige?
En ting er sikkert - Backstreet Girls har ikke nådd grensene sine ennå!
 

YouTube - Backstreet Girls - Hardcore Mission official music video in HD

www.backstreetgirls.net
www.myspace.com/backstreetgirls