100 mil med skog, loppis og rock n’ roll

 Årets sommer har vært en fet konsertsommer, og en av de største begivenhetene har vært
Skandinaviabesøket til Chuck Berry. Uten reisebudsjett, overnatting eller billett dro undertegnede sammen
med to venner til Järvsö i Sverige for å få med oss rockens gudfar på samme scene som Status Quo.

 Utstyrt med en sliten Nissan Micra, en mp3-spiller og noen hveteboller satte vi kursen mot söta bror.
Noen av oss hadde godsnakket med sjefen for å få fri, andre slet voldsomt med innbilt migrene og annet herk.
Av nevnte grunner vil identiteten til denne turdeltakeren holdes skjult.

 Billettrot

 Etter timer med susing, risting og skrangling kom vi omsider over grensen, og jakten på billetter startet umiddelbart.
Siden ticnet.se nektet å forhåndselge billetter til andre enn svensker håpet vi at det faktum
at vi var i Sverige ville hjelpe oss. Dama på telefonen kunne imidlertid ikke booke billetter på forestillingsdagen,
så det kunne vi bare glemme. Vi fant imidlertid en ATG-kiosk, noe som visstnok skulle være stedet for billettsalg.
Problemet var bare at den lite samarbeidsvillige kassadama ikke fant noen ledige billetter, selv om det hadde vært
et stort grønt lys med ledige billetter før vi dro. Dette kunne ikke være sant. Vi hadde ikke kjørt helt hit for å snu.
Mange minutter med pausemusikk og svensk kundebehandling senere satt vi imidlertid med billettene i hånda.
Bilen oppførte seg som en rakett herfra, og vi suste gjennom tilsynelatende endeløse skoger kun avbrutt av
utallige skilt fra det lokale, selvstendige næringslivet. Dersom loppiser hadde vært et statseid konsern
ville svenskene hatt sine egne ”oljemillioner”.

 Den store folkefesten

Vel fremme i det for oss ukjente stedet Järvsö startet jakten på konsertstedet. Dette viste seg å bli
det minste problemet på hele turen, da en strøm av Quo-kledde svensker ga en tydelig fornemmelse av
hvilken vei vi skulle. Bilen ble parkert på en åker, og inntaket av folköl kunne starte. Stenegården,
en gammel herregård med stort tun, var virkelig stedet å være denne julikvelden. Solen skinte fra skyfri himmel,
og spådommene om regn utover kvelden så ikke ut til å slå til.

Kort etter ankomst var det hele i gang med Nisse Helberg, tidligere Wilmer X, og hans rockabillyband.
Minnene om en lang dag i bil forsvant som dugg for solen, og smilet satt som klistret på oss alle da ståbassen
begynte å gå. Nisse & co leverte en solid halvtime med skånske smakebiter fra sin nye skive ”Snack Bar Blues”
før de høflig takket for seg. Pulsen steg ytterligere noen hakk da det gikk opp for oss at vi bare var en halvtimes tid
unna rockens bestefar, Chuck Berry. Forventningene var ekstra store på Daniel Røssings vegne.
Den nord-trønderske unggutten er sommerens store snakkis etter at han på eventyrlig vis fikk sommerjobb som
Berry's turnépianist. Som forhenværende skolekamerater av Røssing følte vi oss personlig deltakende
i det nært forestående stjernemøtet.
Bandet med trommeslager og pianist i spissen entrer scenen til stor jubel. Og så; Chuck Berry!
Han var her. Vi var her. Og vi var i live alle sammen. Beskrivelsene av en litt kjedelig og aldrende rocker fra
konserten i Oslo så ikke ut til å stemme. Chuck Berry var i perlehumør, og han strålte slik en bestefar skal stråle
foran et hav av ”barnebarn”. Etter bare et par låter ble pianist Røssing introdusert, og ikke bare det;
han ble rost opp i skyene: ”Can this boy play the piano, or what?”, deklarerte Berry, før han og Daniel spilte klassiske
50talls-soloer sammen. Et samspill som fikk bestefar til å smile fra øre til øre. I en alder av 80 år må man vel regne med
litt svinn i hukommelsen, men fantasien lever videre. Berry glemte tydelig teksten på noen linjer av bl.a. ”Never can tell”,
men dette gjorde han opp med et stort smil og en improvisert tekstlinje om sin egen ”utilstrekkelighet”.
Det hele til høylydt latter og stormende jubel fra tusenvis av fremmøtte. Størst var likevel glippen da han
et stykke uti konserten utbrøt; ”Have we done Johnny B. Goode yet?”. Et rungende ”NO!”, fikk en smilende Berry
til å straks dra i gang den velkjente og karakteriske gitarintroen. Da han skulle begynne å synge var det likevel
den første linja av ”Let it rock” som kom ut. Denne hadde de spilt for ca. tre låter siden, og da bandet stoppet opp
mens Chuck Berry rev seg i håret og undret ”How can I do that?”, brøt publikum nok en gang ut i latter.
Det var humor og trivsel i alle ledd, og da hovedpersonen på oppfordring fra publikum spilte seg gjennom den barnslige
”My ding-a-ling” var vi alle som én stor familie. Med tvilsomme fritidssysler, vel og merke.
Chuck Berry hadde med seg både sin sønn og sin datter, og de satte begge sitt preg på kvelden,
men det var likevel pianist Røssing som mottok de fleste komplimentene fra ”far”. Da kveldens siste låt for Berrys del
gikk mot slutten, spilte han seg elegant ut av scenen og ut langs et gjerde i horisonten, og ble borte.
Han hadde vært her, han hadde spilt i en time, og vi hadde hatt en fantastisk opplevelse!

 Mer kake igjen

Festen var imidlertid ikke over enda. Det at Status Quo lurte i kulissene var for vår del en ren bonus.
Om det var de eller Chuck Berry som var kakepynten skal være uvisst, men Quo’s karakteristiske hvite backline
badet i neonlys ga assosiasjoner til E-stoffbasert godis som selv Lidl ville ha betenkeligheter med å selge.
Status Quo gikk steinhardt ut, og de holdt trykket hele kvelden. Der låtmaterialet ikke var publikumsfrieri
nok i seg selv ga Rick Parfitt og de andre alt på scenen, og etter 45 år fremsto de som like ustoppelige.
Hovedsettet ble kronet med store hits som ”Rockin’ all over the world” og ”Roll over lay down”. Etter dette hadde
rygg og føtter fått nok, og før ekstranumrene begynte undertegnede med følge å ta turen i retning ”Hotel Micra”.
I påvente av den lokale nattmaten hørte vi imidlertid den stødige rytmen av fire flate og boogie-woogie ljome
fra Stenegården hele veien hjem til bilen. Ved hjelp av et par enkle håndgrep ble vårt kjære transportmiddel omgjort
til en lekker tremanns-suite, og med en mann i fosterstilling i bagasjerommet, en plassert bak/under rattet,
og en med føttene hengende ut ruta ble det faktisk kanskje koselig. Da jeg våknet etter en time,
uten blodtilførsel i beina, var det åpenbart at dette kanskje ikke var en god idé likevel. Med spredt søvn
kom vi oss gjennom natta, og hjemturen kunne begynne. Denne gikk så å si som en drøm, og i små øyeblikk
var det hakket før sjåføren gjorde nettopp det. Svenske veier er kjedelige i utgangspunktet,
men de blir ikke bedre når man er trøtt.

 Epilog

Vel hjemme sitter vi med minnene om en fantastisk kveld hos söta bror, og en sjef som stiller spørsmålstegn
ved overraskende kjapp rekonvalesens. Etter en uke tilbake i gamlelandet fant vårt rullende hjem Nissan Micra
ut at nok var nok, og da girkassen en dag bare ramlet rett ned i bakken priste vi oss lykkelige over at dette
ikke skjedde på vei til Järvsö og spolerte vårt lille sommereventyr med 100 mil med skog, loppis og rock n’ roll.

Written by **Billy McBarbie**