SITTING ON THE BEACH WITH NEON LEON

Hva slags musikk hører du på for tiden?
Jeg hører meget på klassisk musikk, i tillegg til gospel, som f. eks. Mahalia Jackson og lignende
artister. Selvfølgelig digger jeg fortsatt Stones og alt det der, men… Jeg liker blant annet Hawaii-
musikk fordi jeg ofte reiser dit på ferie, da det er så vakkert der. Jeg har på ingen måte blitt hverken
«satt», eller slapp i fisken, og jeg elsker fortsatt rå rock `n` roll, men jeg mener at man bør åpne sine
horisonter for nye impulser og ideer. Verden er fortsatt veldig stor og jeg gir det meste en fem
minutters sjanse.

Hva var det som først gjorde at du i det hele tatt ble interessert i popmusikk?
Da jeg var liten visste min mor at jeg likte musikk, så hun ga meg to singelplater til jul. Den ene var
Danny and The Juniors «At the Hop», mens den andre singelen var Jerry Lees “Great Balls of Fire”.
Jeg var selvfølgelig mektig imponert over Danny and The Juniors, men det var Jerry Lee som virkelig
bergtok meg. Neste sommer dro vi til bestemoren min som bodde utenfor Baltimore. På den turen
fikk jeg bli med for å se Dick Clarks «Caravan of All-Stars» show, der jeg fikk med meg Little Richard
og Fats Domino, og en rekke andre herlige artister. Men, det som virkelig svime- slo meg var da
Chuck Berry med sin store, røde Gibson ES 335 entret scenen. Jeg kom meg helt opp på scenen og
hørte for første gang «Johnny B. Goode», som jeg aldri har hørt den hverken før eller siden. Der og
da bare ønsket jeg at jeg kunne bli en gitarist, akkurat som Chuck Berry. Siden ble The Beatles det
aller største for meg, men… på dette tidspunktet var det Chuck Berry og Jerry Lee Lewis som var de
store. Mor hadde mange Elvis-plater på LP og hun pleide og si til meg at «Denne fyren kan virkelig
synge. Han kan parkere skoene sine under senga mi når han måtte ville!» På den måten lærte jeg å
prate som «Kongen», krølle overleppa mi, og synge sangene hans som ham.

Da du først ankom Manhattan i 1974, hvilke realistiske mål var det egentlig du håpet på å oppnå?
Hovedmålet var å få spille på Max`s Kansas City, som på den tiden lå på Union Square, og kanskje
også på CBGB`s. Jeg elsket New York Dolls og du må huske at vi er så langt tilbake i tid at på dette
tidspunktet eksisterte ikke Ramones enda. Jeg ble fort en del av miljøet rundt Andy Warhol, Mercer
Arts Centre, Stillettos osv., og hang med folk som Buddy Bowser. Du vet, fyren som spilte saksofon
på Dolls-skiva. Jeg ville liksom være rundt disse folka og henge i dette miljøet, ikke sant. Jeg håpet å
få spille support for en eller annen gruppe, eller kanskje til og med få spille inn en plate hvis jeg var
heldig. Jeg ville så gjerne bidra med noe til dette spennende miljøet. Penger var ikke hovedmålet, da
jeg hadde noen surt oppsparte grunker fra da jeg spilte i bar-band i New Jersey og Atlantic City. Jeg
hadde allerede på den tiden begynt å skrive mine egne sanger. Grunnen til at jeg ble låtskriver var
egentlig for at jeg ikke kunne huske tekstene til andres låter, haha! Jeg oppnådde fort ting som
overgikk mine villeste drømmer.

Du fortalte meg en gang at de første menneskene du møtte da du ankom NYC, var Eileen Polk og
Arthur «Killer» Kane, var det ikke?
Wow! Jo, til en viss grad! Jeg hadde møtt Sylvain og resten av New York Dolls på Summer`s Point i
Wildwood, New Jersey, der jeg hadde varmet opp for dem i 1973. De sa jeg burde komme til New
York. Jeg hadde mast på dem at jeg ville bli rockestjerne og de sa at »da bør du komme deg vekk fra
bondelandet!» Jeg spurte om hvor jeg burde dra og de svarte selvfølgelig NYC. Jeg forklarte dem at
jeg ikke kjente noen i New York, men de sa at «du kjenner jo oss!», og de ga meg et telefonnummer.
Jeg kom meg til New York City og møtte på Eileen Polk. Hun hadde en leilighet på 5th Avenue, så jeg
dro dit sammen med min gitarist, Blue Fox. Der traff vi Arthur «Killer» Kane – søple dritings! Eileen
var jo kjæresten til Arthur på den tiden. Vi hadde noen øl sammen, og jeg vil si at det var denne
kvelden som startet en lang relasjon til New York-scenen for meg. Så, jo – Eileen og Arthur, men jeg
møtte jo også resten av gjengen som Georgie Day og The Miamis, samt the Squirrels, den samme kvelden.
Dette var helt klart en vidunderlig periode av livet mitt!

Du har jo en karakteristisk og veldig lett gjenkjennelig stemmeprakt. Har du noen formening om
hvor den kommer fra?
Stemmen min, he-he! Jeg antar jeg fikk den fra Buddah, eller en eller annen høyereliggende makt!
Jeg trodde i mange år at jeg ikke kunne synge, så det spørsmålet er en gåte også for meg. Noen
ganger er jeg flau over min egen stemme, mens andre ganger, når jeg f. eks. hører meg selv på
radioen, tenker jeg at, «jøss, jeg liker stemmen til den fyren der». Så oppdager jeg at det er jeg selv
som synger. He he!

Du hang også en del sammen med The Rolling Stones på 70-tallet. Kan du fortelle meg hvordan du
ble venn med Mick Jagger, og også hvordan du greide å overtale ham til å bidra på din versjon av
«Heart of Stone»?
Jeg har alltid elsket Rolling Stones! Jeg dro tidlig til England for å møte dem, selv om jeg over hodet
ikke kjente dem. Jeg visste bare at skjebnen ville føre meg til dem – noe som også skjedde, faktisk.
Jeg dro over til London og ting begynte å klaffe. Jeg bodde hos Mick Taylor og hans kone, men jeg
trengte aldri å overtale Mick Jagger til å bidra på mine innspillinger i NYC. Min musikk overtalte ham!
Han møtte opp i studioet sammen med Keith Richards en kveld. The Glimmer Twins var i New York
på vei hjem fra Compass Point i Nassau, Bahamas, der de hadde spilt inn albumet «Emotional
Rescue». På den tiden var James Karnbach manageren min og han kjente Stones gjennom
filmskaperene Dave Marsh og Martin Scorcese. Karnbach spurte Mick og Keith om de husket Neon
Leon, noe de begge bekreftet, og han fortalte dem at jeg var der, akkurat mens de pratet. De kom
inn i studioet og Mick joinet innspillingene sporenstreks. Hans synes det var groovy og vi følte begge
at vi fant noe hos hverandre.

Mens vi er inne på Stones… Noen år tidligere, i 1975 eller`76, flyttet du likeså godt inn i huset til
Mick og Rose Taylor, i Surrey, England. Legenden skal ha det til at Little Mick produserte et helt
album med deg, den gangen. Kan du forklare dette, er du snill?
Først og fremst, Mick Taylor bodde ikke i Surrey, men i nordre Sussex. Jeff Beck bodde faktisk også i
nærheten av Mick T. på den tiden. Jeg vil vel ikke si at Mick Taylor produserte et helt album, men det
finnes nok av materiale i mitt arkiv til en hel lp. Jeg har fortsatt lydbåndene som jeg heller vil vel
betegne som en samproduksjon, og jeg driver for tiden så smått og redigerer dem. Det er faktisk en
historisk dokumentasjon, det materialet som finnes på de båndene. Jeg prater stadig med Mick
Taylor og jeg vil fortsatt gjerne synge på en av platene hans!

Du fortalte meg at du ankom Stockholm for første gang i august, 1981, og vi er begge enige om at
det var en vidunderlig tid. Hva tenker du om den perioden, når du i dag hører på de platene du
spilte inn i Sverige på den tiden.
Jeg er stadig stolt av de platene, og Skandinavia ga meg en ny og annen fremgangsmåte den gangen.
Jeg ble litt mer melodiøs av å være i Europa. Mye av materialet fra den tiden har holdt seg
overraskende godt. Det var bra produsert og hadde en annerledes sound. De sangene påvirket en
masse mennesker og de gjorde folk glade i meg, og de kjøpte vinylplatene mine i store mengder den
gangen. Jeg er også stolt av de folkene som bidro til at disse platene ble den suksessen som det ble
på den tiden.

Var det enklere for deg å gjøre plater i Sverige, enn i USA, på den tiden?
Jeg føler at folk i Stockholm på den tiden var mer fokuserte på arbeidet sitt. De hadde også stor
respekt for at en kunstner fra New York ville jobbe der. På en måte var det lettere for meg i Sverige,
da jeg hadde slitt i årevis med å få gitt ut en lp i Amerika. Jeg hadde vært i Stockholm i fire dager da
jeg skrev under min første platekontrakt, så på en måte så var det enklere, men jeg tror også at tiden
var riktig for meg.

Følte du at ditt plateselskap, Tandan Records, presset deg til å lage plater som for enhver pris
skulle selge? De ga jo ut en 12-tommers miks av singelen «Girls, Guns and Money» i 1984.
Tandan Records (WB) la aldri noe som helst press på meg. Aldri! Sanji (Tandan) lot meg få gjøre hva
jeg ville, han fortalte meg om han synes det var bra eller dårlig, men han sa aldri at jeg ikke burde gi
det ut. Han var glimrende, da han mente at alle artister hadde sin individuelle stil og visjon. Han ville
at jeg skulle være den beste Neon Leon jeg kunne være, da han følte det bare var en av meg. Jeg
hadde ubegrenset med studiotid og han sendte meg til New York for å begynne å forberede
innspillingene til plata mi. Halvparten av albumet ble for øvrig gjort der. Han booket meg til og med
inn på Waldorf Astoria, så han var i det hele tatt meget sjenerøs. For å sitere Stevie (Klasson): I` m Lucky!

Hvilke egenskaper hadde du som musiker, som de svenske artister manglet på den tiden?
Well, for det første, så var jeg «Ein shvartser»! Jeg mener, Thåstrøm hadde backet meg på en jobb i
New York, allerede før jeg kom til Stockholm, og jeg ante ikke engang hvem denne fyren var! Det var
kjæresten min, Lalla, som kjente ham. Jeg var en amerikaner som nærmest hadde bodd på gata, og
svenskene synes det var stort at jeg kjente folk som Lou Reed, The Dolls og Andy Warhol. Så, den
jevne svenske musiker manglet min erfaring, så å si. Jeg hadde et helt annet perspektiv på hva det
handlet om. Jeg var mye sammen med Ramones rett før jeg dro til Sverige, og Mark Bell (Marky
Ramone) bodde faktisk hos meg, og du vet, slike ting kan man ikke kjøpe for penger. Enten er du der,
eller så er du det ikke. Jeg hadde en erfaring og en rutine som de svenske musikerne gjerne ville ha,
men ikke hadde den gangen.

Den største delen av ditt publikum har alltid vært blant hvite mennesker. Har du noen forklaring
på det?
Jeg aner ikke! Sikkert fordi den hvite mann liker elektrisk gitar, ha ha! Jeg har faktisk aldri reflektert
noe særlig over det temaet, og det har i hvert fall aldri vært noen problemstilling hvis du tenker rent
rasemessig. Jeg spiller for å leve, og de som kommer til konsertene mine, kommer for å høre min musikk.

Lpen din har vært vrien å finne lenge nå, og det er til og med dukket opp bootlegs på markedet.
Jeg mener, mange av disse sangene er blant noe av det beste materialet som kom ut på den tiden.
Du fortalte meg at du fortsatt sitter på lydbåndene. Har du noensinne tenkt på å ny-utgi plata di?
Ja, det er en god ide, og det er mange årsaker til å gi den ut igjen. For det første synes jeg det er en
undervurdert plate. Jeg har pratet med Sanji, og han vil gjerne at en norsk pop-historiker vi kjenner
setter den sammen for oss. Først og fremst, som en dobbel vinyl lp, med alle singlene og de tingene
jeg gjorde med Mick (Jagger) i `79. Jeg la ned mye arbeid i den skiva og jeg er fortsatt stolt av den. Så
ja, en flott nyutgave er definitivt på trappene. Jeg signerer også hvert eneste eksemplar, ha ha!

Sist du var i Oslo var hele 28 år siden. Har du noen gang tenkt på å gjenforene Bondage Babies, og
kanskje besøke oss igjen?
Jeg drømmer stadig om å gjenforene den amerikanske besetningen av det bandet. Men jeg finner
ikke Honi O` Rourke noe sted. Blue Fox derimot, er veldig hissig på å sette opp et stort show i New
York, men jeg gjør det ikke uten Honi. Mens du… du tenker selvfølgelig på den svenske utgaven av
bandet. Med gitaristene Berra Cuda og Chris Wilson (fra Flaming Groovies og Barracudas), ikke sant?
Vi har faktisk hatt møter om det nå i sommer og har bestemt oss for å gjøre nøyaktig denne samme
ruta som vi gjorde i 1984. Altså London, Amsterdam, Bruxelles, Stockholm, Helsinki, Göteborg og
Oslo. Vi jobber med sponsorer for tiden, men vi føler at vi også bør vente til plata blir ny-utgitt. Vi
synes også alle at dette er et passende tidspunkt for å komme sammen igjen - for å ha en fin tid og
minnes den forrige perioden vi hadde med dette bandet. Så ja, dette kommer helt sikkert til å skje
og vi kan love alle fremmøtte et helt spesielt show! Jeg mener også at i dette nye showet vil det også
være plass til mitt helt nye materiale.

Du slet kommersielt på slutten av 80-tallet. Var dette en vanskelig periode for deg?
Jeg kunne gjerne solgt litt mer plater på den tiden, men siden jeg ikke gjorde det, så gadd jeg ikke
gråte over spilt melk. Jeg hadde fortsatt et godt liv og jeg var opptatt av å leve i nuet. Jeg tok opp
billedkunsten igjen, så jeg har det mye bedre nå, rent finansielt. Jeg er heller ikke dau enda!

Hvordan var det å komme tilbake til Stockholm etter så lang tid?
En veldig blandet opplevelse. Blant annet å se hvor mange nære venner som hadde dødd, mens jeg
var borte. Men på den andre siden, jeg traff igjen folk jeg hadde omgått daglig… Dessverre var ikke
alle disse et pent syn, men det var interessant å komme tilbake dit igjen. Jeg hadde lengtet dit i lang
tid, så… alt i alt var det en herlig opplevelse. Jeg traff igjen folk jeg ikke hadde sett på lenge, som
Stevie Klasson, Tom og Oskar, så… Great!

Det virker som du har satt sammen ditt nye band rundt Stevie Klassons vennegjeng. Er det noen
mulighet for at du og Stevie i fellesskap, kommer til å gjøre en plate i fremtiden?
Well… det er faktisk det Stevie og jeg gjør nå. Vi har 12 låter ferdige, og vi er begge stolt av
resultatet. Stevie produserer plata, og jeg setter kursen mot Stockholm i morgen for å jobbe videre
med den. Vi har hatt en liten pause da Stevie er på Gotland med Conny (Bloom). Oskar har
dokumentert daglig, så vi har en mengde bilder fra hele prosessen. Flere plateselskap har allerede
meldt sin interesse, så det er ikke lenge igjen før den er ute i butikkene. Da er det en turne i Kina og
Japan som står først på tapetet. Bedre sent enn aldri!

Før vi legger på vil jeg gjerne at du gir oss en kommentar eller to på følgende av disse
menneskene; folk som på en eller annen måte har krysset dine veier gjennom årenes løp. Ok?
Ok, kult. Fyr løs!

Andrew Loog Oldham
Wow! Rødhårede Andrew. Snill og flink. Jeg gleder meg til å se ham igjen.

Sanjii Tandan
Min redningsmann! Tror fast og bestemt på musikk og kunst med sitt hjerte og sin sjel. Han sørget
for at vi aldri sultet. Vi skal faktisk møtes denne uka.

Roy Hamilton
Så trist. God gitarist med en helt egen stil. Kom fra en vidunderlig familie og var Gigis storebror. Roy
døde tragisk og jeg savner ham fryktelig.

Johnny Thunders
Johnny var årsaken til at jeg flyttet til New York. Briljant og morsom. For skev når han var for skev,
men det er slik folk er når de er i den formen han var. En god gammel venn.

Sid Vicious
Veldig misforstått fyr! Avslappet fyr, helt til han ble Sid i stedet for John Richie. Det var da
problemene startet. Hvil i fred. Jeg er glad det ikke var meg.

Honi O` Rourke
Hun var fantastisk! Den første kvinnelige bassisten på Manhattan, lenge før Tina Weymoth.

Nancy Spungen
Også misforstått. Fra Pennsylvania. Skruppelløs business-kvinne. Mange folk likte ikke Nancy, da hun
kunne virkelig det å være ubehagelig, men mange elsket henne også.

Hanoi Rocks
Gode venner som jeg møtte gjennom Sanji Tandan! Sami (Yaffa) bodde hos meg i Stockholm, på den
tiden Mike Monroe bodde hos Coco og hennes mor. Andy (McCoy) var alltid uavhengig. Hele
glamrock-scenen i L.A. stammer egentlig fra Stockholm og Finland. Hanoi Rocks fikk senere sitt navn,
og ikke minst, sin kunst besudlet av grupper som Poison og Motley Crüe!

Oskar Ohlson
Jeg har kjent Oskar siden 1982. Han kjørte meg til mine konserter den gangen. Jeg har stor sans for
Oskar og Gunilla (Bielke) som kunstnere. Jeg er faktisk hanket inn som konsulent på hans kommende
fotobok. Brilliant!

Jim Carroll
Et geni! Jeg fikk jobbe med ham i 1979, og han var en kjær venn. Jeg savner ham veldig, men som jeg
sa tidligere: Jeg er glad at ikke det var meg!