COMPLETE
CONTROL
ROGER STORMO SNAKKER UT…
OM BILLER, ENDER, SVENSKER OG ANDRE
NEVROSER.
St.
Hans-aften 1962 spiller The Beatles i Memorial Hall i Norwich, snaue 2 mil
sydøst
for deres hjemby Liverpool. Neste kveld gjør de seg like godt ferdige med sin
epoke i kjelleren
på Casbah i Haymans Green, ute i West Derby. Samtidig befinner Onkel Donald
og hans nevøer Ole, Dole og Doffen seg mest sannsynlig på spennende oppdrag for
Skrue McDuck,
på fjerne steder som Grønland, Andesfjellene eller Nifsemyra. Hjemme i Noreg, i
Olavs by Nidaros,
blir Kirsten Stormo denne sommerdagen mor til en gutt ved navn Roger.
Pjokken skal senere vokse opp til å bli en fryktet, men også respektert nestor
i fedrelandets Beatles og Donald Duck-kretser.
I og med at den norske Beatles-fanklubben Norwegian Wood i 2010
feirer sitt 30-års jubileum, tar vi her på sentralen en prat med denne trivelige
kjempen.
Roger
Stormo:
Jeg er født i Trondheim og flyttet i 1967 til
Lødingen og senere Narvik,
før jeg havnet i Akershus i 1972. Jeg kan huske at jeg oppdaget Donald Duck & Co
for fullt
mens jeg bodde i Nordland. Hjemme hos oss var det alltid musikk da min mor
spilte både trekkspill
og gitar. I Akershus hørte jeg Poporama og Diskorama på svensk radio og slik
startet så smått
min musikkinteresse. Etter hvert fikk jeg med meg at ABBA vant Melodi
Grand Prix-finalen
i Brighton den 6. april 1974. Senere kjøpte jeg min første ABBA-single og der
merket jeg meg
at baksiden ”Crazy World” ikke var tilgjengelig på noe album. Så startet
jeg like godt arbeidet
med å komplettere ikke bare ABBA, men også Anni-Frid Lyngstad, Agnetha Fältskog
Hep Stars
og Hootenanny Singers. Tiden var definitivt moden for gransking.
En
selvutnevnt rockguru uttalte etter å ha kjøpt lp`n ”Frida Ensam” at:
”nå kan jeg kaste pornobladsamlingen min!” (Denne lp`en solgte ufattelige
115 000
på fire uker da den ble utgitt i nov. 1975.) Hvordan er det med deg, Roger?
Frida eller Agnetha?
- Selv om jeg er veldig glad i
Anni-Frid Lyngstad,
så er det Agnetha Fältskog som er min favoritt av de to skjønnhetene.
1976 blir
ofte omtalt som det store ”comeback”-året for The Beatles. Med noe sånt som 25
utgivelser
fra gutta på 12 måneder. Fulgte du med i media på hendelsene rundt
eks-medlemmene dette året?
- Nei, ikke spesielt! I nabolaget
hørte jeg George Harrisons ”Extra Texture” og Ringos ”Rotogravure”
før jeg investerte i Wings ”Venus and Mars” på plate. To likesinnede dukket
også opp på den tiden,
nemlig brødrene Peter og Einar Wiken. Peter W. var fire år yngre enn meg. Han
skulle i ettertid
gjøre en kjempejobb som min partner da vi tok over den norske fanklubben til
Beatles, men på dette tidspunktet
var det Wings som var mine favoritter. Jeg hadde fått noen plater i gave fra
søsteren til Peter.
Hele tre Beatles-singler, Mary Hopkins ”Goodbye” og ”Daydream Believer” med
Monkees. I tillegg fikk jeg
en Beach Boys ”Greatest Hits” og Steppenwolfs ”For Ladies Only”, du vet den med
”Kukkomobilen” på centerspreaden.
Samme året kom Peter hjem fra USA med den doble ”sølvutgaven” av The Beatles
”Rock `n` Roll Music”, men den store Beatles-interessen min startet ikke før
de
to liveplatene fra Hamburg og Hollywood Bowl kom ut den første uken i mai 1977.
Du
drev i mange år Norwegian Wood hjemme i fra kjøkkenbenken. Etter min mening
gjorde du
en veldig bra jobb i tospann med Peter Wilhelm Wiken. Hvor mange år av livet
ditt gikk med til dette
tullballet?
- Peter hadde tidligere sett en
annonse i Det Nye og meldte seg inn i klubben, så det fikk jeg også lyst til.
Jeg ble raskt bidragsyter til bladet og god venn med grunnleggeren, Erlend
Fredholm fra Toten.
Senere flyttet Erlend til Oslo og jobbet som postbud. Etter noen år skulle
Erlend pakke sammen pga. familie,
så jeg tok kontakt med Erlend for å spørre om å ”overta” bladet. I 1987 fikk
Peter W. og jeg utgitt
vår første utgave av bladet i et opplag på 200 eks. Den gangen solgte vi også
bladet i antikvariater som Ringstrøms
og lignende steder. Etter ni år, altså i 1996 fikk jeg til slutt overlevert
stafettpinnen til en gjeng oppe i Kristiansund N.
Du
jobber som grafisk designer og driver
www.webgrafikk.com. Mange lesere vil
dra kjensel på dine utallige forsider til medlemsbladet Norwegian Wood, men du
har også
designet bokomslag og lignende ting. Titanic-medlemmene Roy Robinson, Janne
Løseth
og Truls Lorck har sågar uttrykt stor begeistring for din kunst. Er dette ting
du gjerne vil gjøre mer av?
- Tidligere har jeg gjort
omslag til ting som ”Beatles i Norge” (1994), Titanic-biografien (2008)
og den store verdensomspennende Hanoi Rocks-diskografien som kommer i 2012. Det
er når jeg sitter
og jobber med musikkrelaterte oppgaver jeg gjør mine beste ting. Slike oppdrag
tar jeg gjerne mer av, så absolutt!
I april
1982 leverte Paul McCartney ”Tug Of War”, sitt sterkeste album på flere år
og både platekjøpere og kritikere gikk formelig helt av skaftet. Du hadde jo
ikke bare
ett sjelsettende møte den sommeren? For å sitere avdøde Harald Heide Steen
fikk du vel faktisk både i ”truse og smekk” i London, ikke sant?
- Hehe, vi var på Interrail den
rekordvarme sommeren, Peter Wiken og jeg, og…
Det står fortsatt som et mysterium for meg, hvordan vi kom oss inn i Air. Vi
hadde vært oppe
i Abbey Road og satte kursen mot Oxford Circus der Air Recording Studios lå. Vi
gikk opp alle etasjene
og spurte så en sekretær etter George Martin. Hun ba oss sette oss ned og vente
i resepsjonen.
Mens vi satt der hørte vi at George Martin satt og pratet i telefonen, og etter
hvert skjønte vi at
den personen Big George pratet med var Paul McCartney. Grunnen til dette var at
de diskuterte
at den nye singelen ”Take It Away” hadde vært på Top of the Pops dagen før (15.
juli 82). Et annet clue
var at de pratet om at Heather, Pauls adoptivdatter hadde brukket et ben og
havnet på sykehus.
Så kommer George ut og lurer på hvem vi er og hvor vi kom fra? Vi spurte ham
om hvem
som spilte piano på ”Lovely Rita”, men det husket han ikke. Hele møtet varte i
toppen fem minutter,
men jeg fikk signert min 12 tommers ”Take It Away” og et håndtrykk.
Dagen etter var vi tilbake i det samme strøket og
dro til Pauls kontor i MPL-bygningen
i Soho Square. Jeg visste om adressen i og med at jeg var medlem i Wings Fun
Club
og de holdt til nettopp her. Noe som ga oss et ørlite håp var at NW-medlemmet
Tore Skaar
og hans kjære Kikkin Ekern hadde truffet Paul i 1979 på samme sted. Vi møtte en
italiensk jente
som allerede hadde rukket å treffe Paul flere ganger. Det var en deilig dag og
vi satte oss ned i parken
for å kikke på det gullet vi hadde sikret oss. Plutselig sier Peter at ”er ikke
det Paul som kommer
gående der borte?” Peter er raskt oppe på bena mens jeg rydder sammen gullet
vårt og løper etter.
Peter når ikke frem i tide og Paul går raskt inn døra. Peter banker på vinduet
og Paul snur seg,
ser oss og kommer ut. Han tar en liten prat med oss og signerer platene våre.
Jeg husker vi sikret oss
”The Family Way”, ”Tug Of War” og hver vår 12 tommer av ”Take It Away”. Han spør
oss om hvor
vi er fra og vi svarer på det spørsmålet. Vi spør han så om noen av de samme
tingene
vi spurte Martin om. Jeg husker at vi spurte om det virkelig er Paul som spilte
gitarsoloen
på ”Taxman”. Hele greia var unnagjort på et par minutter, ikke noe mer.
Vi ble værende i parken og utover dagen kommer det flere fans, de såkalte ”MPL
scruffs”.
Omsider kom Paul ut igjen og da hadde det samlet seg en hel flokk med fans. Det
var da en tysk jente
tok bildet av Paul og meg, hehe. Resten av Englandsturen brukte vi på en
pilegrimsreise til Liverpool.
Det finnes
et gammelt jungelord som hevder at ”alle gutta var i Njårdhallen”.
Når var du for første gang på konsert med en eks-Beatle?
- Jeg fikk ikke lov av min mor til å
dra til England for å se Wings siste turne i 1979.
Jeg tenkte ved meg selv at ”jeg ser dem til neste år”, men av naturlige årsaker
ble Wings så og si oppløst
i Japan, januar 1980. Så det tok sin tid for meg, hele fem år faktisk! Jeg
visste at Paul skulle spille på ”Live-Aid”
i juli 1985. Jeg dro rett til London og Wembley, og senere har det blitt 27
McCartney-konserter på meg.
Det
eksisterer noen bilder av The Beatles fra 1960 som ble tatt på klubben Indra i
Hamburg.
Dette er unik fotodokumentasjon fra den yngre jernalder, men alle bildene er i
sorthvitt.
Jeg syntes du gjorde en smakfull jobb med din kolorering av ett av de
legendariske bildene.
Vet du om noen av de to gjenlevende på bildet (Paul og Pete) har sett det
ferdige resultatet?
- En delegasjon av fanklubbens
medlemmer var senere på besøk i Pete Bests
barndomshjem, på Casbah i Liverpool. Der ble bildet høytidlig levert til
Petes lillebror, Rory Best, så jeg tror nok at Pete har sett arbeidet mitt.
Onde
tunger skal ha det til at Pete Best ikke passet inn som trommeslager i The
Beatles.
Noen skrullinger fornekter til og med hans rolle i bandet. Har du en mening om
dette?
- Jeg traff Pete for første gang på
Oppsal i Oslo i mai 1989. Det var rundt den tiden
det hadde blitt annonsert at McCartneys verdensturne 1989/90 skulle starte i
Oslo og
folks Beatles-interesse hadde igjen blusset kraftig opp. Dessverre ble Petes
annonserte konsert
på Mølla i Oslo avlyst, men dette var mitt første av mange møter med Peter
Randolph Best.
Mannen var jo medlem i Beatles i hele to år, det er det ingen som kan ta i fra
ham,
så Pete var og er en ekte Beatle. Basta!
Som jeg
har forstått har du også gode minner fra flere Ringo Starrkonserter, ikke?
- Ringo skulle på en liten Europaturne
og var bl.a. i Göteborg (02 juli 1992). Jeg leide en stor buss
og arrangerte en tur for de som ville være med nedover til Sverige. Bussen ble
full og i tillegg
hadde jeg med en journalist fra NRK som skulle lage reportasje om turen.
Dessverre gikk jeg glipp av
Ringos pressekonferanse, men.. Denne gigen var på en festival så det var litt
kortere sett enn
en vanlig All Starrskonsert. Robben Ford var forresten en av de andre artistene
på plakaten denne kvelden.
Ringo befant seg i en campingvogn inne på et avsperret backstage-område. Jeg sto
utenfor gjerdet
i det øyeblikket Ringos assistent kommer ut og spør om det er ”noen som kunne
tenke seg noen autografer?”
Jeg hadde med meg ”Blast From The Past” og var så heldig at jeg fikk signert den
med gulltusj.
I august
1994 fikk du også møte et av dine andre idoler, jeg tenker da på en av de
virkelig store
historiefortellerne i moderne tid, nemlig selveste Carl Barks (1901 – 2000).
Dette må da ha vært et stort ”kick” for deg?
- Barks hadde alltid vært interessert
i geografi, noe som gjenspeiler seg i alle de fantastiske
eventyrene hans. Han hadde alltid hatt lyst til å se verden, men fikk ikke lov
av kjerringa.
Da Fru Barks døde var det fritt frem for reising og etter hvert kom han på besøk
til Norge. Da det skulle
være en mottakelse for Barks på Nobelinstituttet ble jeg invitert dit som
”Donald-ekspert”. I og med at jeg
så langt tilbake som i 1981 satt i styret for Donaldisten, ble jeg bedt
på dette arrangementet.
Jeg fikk håndhilst på legenden og som du helt sikkert skjønner var dette enormt
for meg. Lenge etterpå
dukket det opp et bilde i postkassa av meg og ”Unca” Carl, sånn ”helt ut av det
blå”. Det var stort!
Før
jul kom Norwegian Woods 119ende utgave som var så kjedelig
at man kunne grine. Det eneste lyspunktet var da en skroting fikk boltre seg
over to sider,
der han sabler ned den nye cd-lanseringen. Så vidt jeg vet var dere
tilstedeværende
hver eneste kveld på McCartneys desemberturne, så det virker ikke som det
skorter på stoff.
Er dette god valuta for
medlemskontingenten, Stormo?
- Tja… Jeg er både enig og
uenig! Pauls konserter burde man helt klart hatt med,
i hvert fall den første. (Gjett hvor du leste om den først?) - Det foregikk en
avstemming
blant våre 575 medlemmer om vi skulle utsette julenummeret, men det ville ikke
folk akseptere.
Personlig ønsket jeg at bladet skulle sendes ut før jul, men mest fordi jeg er
en stor tilhenger av julehefter.
Kan du til
slutt gi våre lesere dine fem beste konsertopplevelser?
- Det må bli Ringo Starr, både
Göteborg i 92 og senere i Skanderborg, 1998.
Videre velger jeg Paul McCartney i Drammenshallen, september 1989, mye på grunn
av
det spennende repertoaret han fremførte der. Den fantastiske Concert for George
i Royal Albert Hall, november 2002 hører også med, mens femteplassen må deles
mellom Paul
på L`Olympia i 2007, Pauls ”Unplugged”-konsert i København 1991, O2
Arena-konserten (med Ringo
i salen) i London nå sist desember og til slutt McCartneys Valle Hovinkonsert i
2004.
Takk til Per Solrud, MPL, Svein Bekken og Roger Stormo for illustrasjoner og info.
Interview by Tom Kristensen