“You Didn’t Know What Rock `n` Roll Was Until You Met The Former Drummer Of Hanoi Rocks!”
GYP CASINO PUTS IT STRAIGHT

   ”Jeg får stadig henvendelser fra folk som vil intervjue meg om min tid i Hanoi Rocks. Som oftest
er dette folk som har oppdaget bandet i ettertid, og i tillegg har de sjelden peiling på hva de prater om!”
    Vi befinner oss på et hotellrom på Kungsholmen i vakre Stockholm juli 2009.
Gyp Casino er i perlehumør. Han er tydelig engasjert når han prater om tiden i Stockholm
og London, den gang han var med på å skrive musikkhistorie tidlig på 80tallet.
Bortsett fra skjegget, er det den samme gutten jeg sist så på Underground i Stockholm,
en augustkveld i 1981, da Hanoi Rocks spilte support til britiske Au Pairs.
Gyp er karismatisk og veltalende, og i tillegg til stor kunnskap, besitter han en nærmest
krystallklar hukommelse, noe som gjør ham til en drøm av et intervjuobjekt.
    Vi som er til stede denne kvelden, nesten 28 år senere er Gyp Casino, Conny Bloom, min kone Brit
og undertegnede. Conny skal av gårde for å møte en svensk sangerinne han skal gjøre en jobb for.
Vi avtaler å møte Conny i Gamla Stan for senere å dra opp til Søder og se Stevie Klassons konsert
på Bar 122.
    ”Du var jo selv med på denne tiden” fortsetter Gyp Casino, ”og selvfølgelig skal jeg prate med deg. 
I wanna put it all straight!”

REWIND

Gyp Casino: Jeg er født i 1961 og vokste opp på Sødermalm i Stockholm. Jeg bodde ved Mariatorget, men ikke der
Mike (Monroe) bodde senere. Jeg bodde på den andre siden. Senere bodde jeg på Østermalm, ikke langt fra Karlaplan.
   - What was the first piece of rock n` roll that caught your attention?
Jeg tror det var en eller annen låt med Elvis, men min første singel var en Monkees-plate. Jeg hadde også en Monkees bok
som Pelle Almgren prøvde å rappe fra meg (ler). Den boka er fantastisk. Jeg pleier å ta den frem en gang i blant,
for bare å sitte og kikke i den. Jeg hadde fått denne boka av min mormor og det må ha vært på den tiden
da Monkees gikk på (svensk) tv. Dette var en jul og jeg ble helt hekta!

70TALLET

   - Sverige fikk (i motsetning til Norge) på 70tallet besøk av en rekke navn som Alice Cooper,
Mott The Hoople og Aerosmith. Så du mange av disse legendariske konsertene?
Jeg så veldig mye! Jeg så alt som kom til Grøna Lund. Jeg var aldri helt inne på Alice Cooper,
men jeg så Kiss på Grønan i mai 1976. Senere var alle vi i Hanoi Rocks på Kiss i Eriksdalshallen i 1980.
Jeg husker også at bildene på Kiss, ute på Skansen i 76, senere kom i Poster.
- Du var jo også med i Stockholms legendariske Warheads. På meg virket det som medlemmene
i Warheads hadde fått ørene sine forseglet med bly den dagen ”Raw Power” kom ut i 1973.
Dette er jo selvfølgelig positivt ment, haha!
Valget av trommis i Warheads sto mellom meg og Pelle Lidell. Pelle Lidell var ivrig som faen og ivret
etter å få jobben og han skravlet i vei som du selv vet hvordan bare han kunne gjøre, hehe. Vi står der nede
sammen med Pelle Almgren, Bjørne Frøberg og gitaristen Stellan Hemringe. Da sier Stellan kaldt og rolig:
” Pelle! Siden du bare har en ballestein er det ingen sjanse i helvete at du får denne jobben. Vi går for Jeppe!”
Haha, Lidell ble bare så lang i maska.
- Andy McCoy fortalte meg for lenge siden at han første gang traff deg på en eller annen øving.
Kan dette ha vært før din tid i Warheads?
Det var før Warheads! Helt klart. Jeg hadde et lite øvingslokale og Andy kom gående over gatekrysset på Karlaplan.
Han bar på en håndmalt gitarkoffert der han hadde sin Gibson og jeg husker fortsatt at han hadde brune skinnbukser.
Han sa at han kom fra Frankrike, noe jeg den dag i dag enda betviler. Andy sa at han hadde bodd en stund i Paris,
men han kunne gjerne ha kommet fra Lidingø, der han etter hvert bodde (ler). Han spurte om vi hadde et øvingslokale
da han sa at ”jeg vil gjerne spille litt!” Så gikk vi ned og spilte Ramones-låter i en time! Da vi gikk opp
dro han meg til siden og sa, ”Jeppe, du og jeg må gjøre noe sammen, men de andre er ikke noe å spare på!”
Jeg var tidlig i et band med navn Warszawa, sammen med Tony Fritzdorf som var Sveriges første virkelige punker,
og han kjente alle som hang på Gallerian. Dette må ha vært før jeg ble kjent med Andy, fordi Tony ikke kjente
til Andy. Så denne første øvingen med Andy må ha vært i 1978 eller 79.

HANOI ROCKS

Gyp Casino: Andy McCoy, jeg og Kalix (senere i Wow Liksom) hadde et band som het Nymphomaniacs
og da husker jeg at Mike var over i Stockholm. Av en eller annen merkelig grunn sang ikke Mike da. Senere hadde vi
noen mystiske øvinger i et atelier ute på Djurgården der også Mike var til stede, men vi hadde ennå ikke sanganlegg.
- Jeg møtte Mike, Nasty og Sam for første gang på Sergelsgatan, høsten 1980
og allerede da pratet Mike konsekvent engelsk.
Mike kunne prate svensk, men han ville ikke og han er faktisk den minst språkmektige av de fire. Mike syntes han selv
låt dum. Jeg omgikk veldig mye med Mike og da pratet vi svensk. Det var på den tiden han bodde hos Coco.
Sami kom litt senere enn de andre over fra Helsingfors. Det er jeg helt sikker på. Sami kunne ikke svensk
og han lærte seg svensk på en måned! Det var helt fantastisk.
- I januar 1981 fikk jeg singelen ”I Want You” av Juhani, en venn av Nasty Suicide og…
Selvfølgelig! Det var Juhani Grønberg og han fungerte en stund som manager for Nymphomaniacs.
Den singelen er utrolig sjelden i dag. Jeg så den aldri i butikkene i Sverige, men den kan ha blitt solgt i den finske
”Radio Shop” på Vester Långgatan i Gamla Stan. Jeg var jo alltid rundt i platebutikker, men jeg kan ikke huske å ha
sett den nede hos Woolfies eller andre steder. Grunnen til den er kreditert ”Hanoi Rocks with Andy McCoy” er at både
Andy og Mike (Monroe) prøvde å styre bandet. Her derimot, dro Andy det lengste strået. Jeg spiller faktisk ikke
på den singelen, da jeg ikke rakk båten over til Helsingfors. Jeg er jammen ikke sikker på om Nasty (Suicide) og
Sam (Yaffa) medvirker heller. Jeg tror det er Mike og Andy med finske studiomusikere.
- Mike Monroe fortalte meg på den tiden han bodde på Søder, at dere øvde på en T-bane stasjon,
men jeg har glemt navnet. Hvor var dette?
På Universitetet i Solna. Vi øvde utrolig mye en stund, spesielt foran plateinnspillinger og ting. Vi gjorde også
noe spontant, men foran turneer var det veldig hard øving. I blant hadde vi økter på opptil 12 - 14 timer. Det eneste
vi livnærte oss på da var sigaretter og litt øl. Det kunne også være ”full rulle og kanelbulle”, men det merket man fort
at gikk ut over spillingen. De andre hadde spilt mye mer enn meg, og Sami var jo så ung, men han var allerede veldig bra.
- På den tiden var det jo nesten uhørt at man gjorde en lp så tidlig.
Som oftest ga band ut en single for å se hvordan det gikk og som oftest ble det med det. Vi gjorde debutplata
i Park Studios i Stockholm. Andy skrev nesten alle låtene hjemme hos meg på forhånd og jeg kom jo selvfølgelig
med råd og input. Jeg var på en måte et slags ”støttehjul” for ham. Vi var jo venner og han bodde litt hos meg og
var hjemme og spiste hos muttern. Baksiden på ”Tragedy”-singelen, altså ”Cafe Avenue”, er også spilt inn samtidig
som da vi gjorde lp`en. Vi var utrolig fokuserte under innspillingen til den første plata. Fryktelig fokuserte!
Alle låtene var klare og innøvde innen vi gikk inn i Park.
Hadde denne fokuseringen vært med et stykke videre så… Det begynte å bli slappere alt for tidlig, allerede
rundt ”Oriental Beat”. Dessverre! Men den første plata gjorde vi på ei uke. Det var bare pang, pang, pang! Vi var virkelig
godt innøvd og mye satt allerede ved første take. I tillegg har også den første plata et kjempefint omslag.

- Du sier at dere var musikalsk fokuserte, men det virket også på meg som om alt rundt musikken
også var veldig godt organisert. Pressebilder, omslag og lignende?
Det var så mange som ble grepet og… Dette var gøy, dette ville de være med på og vi var en jævlig morsom gjeng.
I tillegg var vi fryktelig gode venner og vi var veldig tette. Hanoi Rocks var en meget eksklusiv klubb og det var som…
Once in a lifetime! Pluss at vi hadde Seppo (Vesterinen, manager) som en edderkopp med veldig mye oversikt.
Det ser man jo i dag, da det ikke finnes den type managere lenger. Seppo var med fra begynnelsen og han
lærte seg alt på den harde måten. Han fikk et helvete, men også lykkerus.
- Snakket om Hanoi Rocks begynte jo å gå veldig tidlig og…
Vi spilte på Gledjeshuset på Hollendergatan, altså på Kåren og.. Vi gjorde en konsert med et svensk progband
og vi var fantastisk bra, veldig bra og folk kom for å se dette andre bandet. Vi hadde fått gigen 24 timer før,
da vi var i studio, og vi ble oppringt da disse trengte et forband. Da begynte snakket å gå i byen og folk sa at vi var
noe å gå og se. Men jeg husker også at folk ikke trodde Mike var finne. Det fantes også en del misunnelse.
Jeg hadde en utrolig stor og ulik omgangskrets, først gjennom fotball og siden punken, og ingen unngikk dette bandet.
Alle hadde sine tanker og synspunkter og mange av mine venner tok dette bandet til sitt hjerte.
- Dere var jo veldig tidlig på finsk tv.
Hvis du tenker på de fire låtene der vi åpner med ”Tragedy”, så er det fra et rockprogram. Jeg fikk nylig den konserten
på en brent skive og jeg ble overrasket over hvor jævlig bra det låt. Vi gjorde faktisk bare de fire låtene.
- Det finnes et annet tv-opptak der dere spiller ”MC Baby” og ”High School” og..
Det er fra Kuusrock som var en kjempestor festival, men jeg husker det var litt glissent med folk der. Jeg husker at
The Damned skulle spille rett før eller etter oss og Rat Scabies stod bak meg hele gigen. Da jeg gikk av scenen
rakte han fram hånda og sa ”Fucking great drumming!” Scabies er fantastisk. Det glemmer jeg ikke!
Vi spilte året etter også inn en reklamevideo med tre låter. Den ble filmet i Helsingfors på et sted som hadde gigs
og en slags kafeteria. Det var en tidstypisk video som var veldig enkel, men ganske slagkraftig.
- Hanoi Rocks var ofte å se på den tidens hotteste nattklubber
og jeg traff dere flere ganger på utestedet 1984 og…
Jeg husker en gang da Mike og jeg var der da vi begge var på full trip. Vi gikk helt fra Renstiernasgatan,
via Slussen og ned til ”Åttifyran”. Da vi kom inn spilte de Iggy Pops ”Pumping For Jill” på full guffe.
- Dere fikk jo veldig god mottagelse i Karlshamn den samme sommeren, husker du det?
Det var store forventninger og vi hadde spilt på Alexandra kvelden før. Vi reiste på natta og det var
total dårlig stemning i bussen. Vi kommer ned og får et hus der nede som ligger litt adskilt og i tillegg var det rusfritt.
Vi var jo headlinere, og foruten Bitch Boys husker jeg ikke hvilke andre band som spilte. Ti minutter før vi skal på scenen
er stemningen helt syk, jeg mener virkelig ladet. Det var så fullt at det ikke gikk an å få inn en nål der og alle bare skrek.
Jeg mener også at alle uten meg i tillegg hadde tatt trip. Arrangøren hadde tatt opp gigen på VHS og han har sagt
at det er den beste konserten han har sett av noe band i hele sitt liv. Jeg var ganske klar i toppen og jeg husker at en av
våre roadier var lydtekniker på den jobben. Det var helt vidunderlig og folk bare skrek og alle hadde armene i været.
Jeg husker ikke hva vi spilte som ekstranummer, men det kan ha vært ”My Generation”.

- På høsten 1981 står det en liten notis i engelske Sounds at
”et skandinavisk macho band” er på vei over til UK.
Den turneen var allerede planlagt i og med at det fantes en strategi. Dit skulle vi!  Vi dro til London fra Stockholm.
Siden vi kjørte en Mercedes-buss dro vi med båt over. Vi hadde med oss backline. Andy og Nasty hadde kanskje med seg
to gitarer og Sami hadde to basser. Det var ingen gitarsamling så tidlig. Vi kom til England og kjørte opp til London.
Den første gigen var med Wishbone Ash og da kan du prate om gitarer. Jeg tror Andy Powell hadde noe sånt som
40 gitarer på en konsert, men det interessante var det som hendte på scenen der. Det var jo total stillhet.
Vi spilte på universitetet og alle var der for Wishbone Ash. Ingen buet og ingen gikk, men det var musestille
og vi kjørte jo bare på som vanlig. I tillegg til de jobbene vi gjorde med Wishbone Ash mener jeg også at vi rakk
og spille noen egne konserter. Vi var jo primært i London for å spille inn en lp og dermed kom jo konsertene i tillegg,
i og med at man var der. På den første Marquee-konserten var det allerede japanere der.
- Dere var jo i London samtidig som Holton/ Steel spilte sin eneste Englandskonsert og…
Jeg og Nasse (Nasty) dro på Marquee, da jeg hadde lest det i NME, men ingen av de andre orket å dra.
Det var jo helt for jævlig bra og etterpå stod Casino Steel og Bjørn Nessjøe og spilte Flipperspill. Jeg prøvde
å få kontakt med Cas, men jeg følte der og da at det ikke var noen god ide. Året etter kom Holton/ Steel
til Stockholm for å signere skiver i en platebutikk.

ORIENTAL BEAT

- I 1983 fortalte Mike meg at ”Oriental Beat” var hans favoritt av Hanoi Rocks-platene.
Hva synes du om den, og hvilke minner har du fra innspillingene?
Pete Wooliscroft var tekniker, men dessverre ingen produsent. Hadde det funnets et annet menneske der kunne
den skiva vært fryktelig bra. Det finnes en skarptromme som er større enn alt annet og den slår i stykker hver eneste låt.
Jeg prøvde å si i fra, men fremfor alt var det Andy og Mike som synes at denne fyren var heftig. Jeg gikk til Seppo
og sa at ”dette mennesket er til ingen nytte for oss”. På den tiden følte jeg meg ikke bra og jeg hadde det helt jævlig
mens vi bodde i Shepherds Bush. Senere har Nasty, og til en viss grad Sami, støttet meg. Jeg følte at vi ikke var bra nok
og dette mennesket gjorde det bare verre! Jeg ville helst avbryte innspillingene og gjøre det på nytt med noen annen.
Få eller ingen av de sangene hadde vært spilt live i forkant. ”Lightning Bar Blues” var det faktisk jeg som kom med,
da jeg hadde den i min platesamling. Tilbake fra England gjorde vi 43 konserter på rad i Finland. Ikke en dag fri hadde vi!
The tour in the snow, midt på vinteren. Det var fantastisk!
- Følte du at dere endelig hadde en viss fremgang på denne turneen?
Da man begynte å høre oss på radioen og til dels klassiske publikasjoner i England skrev om oss følte jeg at vi var
på vei til å nesten bli tatt seriøse. I tillegg hadde andre utenlandske navn nevnt oss i positive ordelag.
- Den tidligere singelbaksiden ”Devil Woman” ble også gjort på nytt i London, gjorde den ikke?
Er det ikke samme versjon? Det kan ikke være at vi mikset den på nytt da? Den låten fungerer jo,
men jeg husker ikke hvor vi spilte den inn.
- Dere forlot svenske Tandan Records etter en lp og en single. Den neste platen i Sverige,
”Oriental Beat”, ble sågar sluppet på Sonet. Vet du hvordan dette skjedde?
Det var nok Atte! Atte Blom, fra Johanna i Helsingfors. I ham har du også en av ”the true believers”
fra begynnelsen. Atte hadde en kontakt med navn Helan eller Halvan på Sonet. Atte Blom hadde en stor medvirkning.
Han forsørget oss helt og holdent under den første Englandsturen. Han kom til London og bød oss på
en riktig brakmiddag. Da hadde vi ikke spist på ei uke tror jeg!
- ”Oriental Beat” har jo et nydelig, klassisk Rock n`Roll-omslag og det gir meg assosiasjoner
tilbake til coveret til Stones ”Through The Past Darkly” fra 1969. Jeg husker dere fikk kritikk for å ha
”kladdat ner en tjej” på baksiden av omslaget.
Andy designet omslaget til ”Oriental Beat” og alt rundt det. Vi tok bildet i Helsingfors, på det samme stedet
der vi også hadde blitt filmet og Anna McCoy var modell på baksiden av omslaget.
- Andy fortalte meg at låten ”No Law Or Order” fra den plata, handlet om en venn av ham,
den såkalte ”punkmørdaren”. Vet du noe om det?
Jada! Han het Johnny Munksjø. Andy kjente denne Johnny og det kan godt hende at ”No Law Or Order”
handler om han. Det tror jeg faktisk. Johnny var kjempesnill! Jeg så også SVTs drama om den saken.
(Programmet Gyp her nevner ble vist på tv allerede våren 1981. Snakk om å smi mens jernet er varmt!)
- På våren i 1982 var dere allerede tilbake i London og...
Vi skulle spille på The Venue og på Zig Zag Club, der vi spilte sammen med
Lords Of The New Church og… Da tror jeg vi dro til Rupert Hines Farmyard Studios ute på landsbygda. Vi var der
for å spille inn ”Self Destruction Blues”. Det var kjempekoselig og jeg tror det var utenfor Hastings. Dette er veldig
gode minner og jeg husker at bare jeg, Andy og Mike gikk inn i studio midt på natten. Der inne fantes alle muligheter
når vi følte for det og vi hadde en tekniker der. Det var første gang vi spilte ”Self Destruction Blues”. Kjempeenkelt!
Senere gjorde vi ”Love`s An Injection” inne i London.
- Dere gjorde jo også en stor jobb i Karlshamn den sommeren,
men ble ikke nevnt med et ord i avisene, ikke sant?
 Hvis jeg ikke husker feil spilte vi etter Exploited og før Ebba (Grøn) på Karlshamn i 82. Og det du sier om pressen…
Da hadde det begynt å gå litt for bra, og det var heller ikke ” vårt eget band”, du vet? Den eneste som var positiv
var vel egentlig Susanne Ljung fra Aftonbladet, husker du henne?
- I 1982 ble de første unike platene utgitt i utlandet, og jeg tenker spesielt på skivene fra
Belgia og Japan. Var bandet klar over disse utgivelsene?
Nei, den belgiske ante jeg ingen ting om, og den japanske singelen hadde jeg heller ikke sett. Jeg fikk den først
for et halvt år siden i et brev fra en japansk jente. Den er kjempefin og nå først har jeg den selv. Jeg har alltid vært
platesamler, men det var noe annet når man var med selv. Det ble bare ikke sånn.

- Visste du om at lp`en ”Self Destruction Blues” var på vei?
Jeg var jo nå og da i Finland, og jeg synes jo at det var litt ”kjedelig” når den skiva kom, med det
kjempedårlige coveret. Det hadde jo vært penere med en fin avslutning for faen! Men det fantes jo mye
aggresjoner hos Andy og jeg forstår ham. Jeg tror han var kjempesur!
Vi var jo veldig gode venner, Andy og jeg, og det var derfor jeg ble så sint. Jeg følte meg sviktet! Det ble jo bråk
oppe på scenen. Midt under en stor konsert i Finland. Men jeg husker hva Nasse (Nasty) sa da jeg traff dem igjen.
Han sa at ”fy faen som jeg savner deg!” Vi delte jo alltid hotellrom, Nasty og jeg.
- Ble det slitsomt som eneste svenske blant fire finner?
Ja, det ble slitsomt i blant. Det var aldri meningen, men jeg synes det var lettere da vi var i England og alt
gikk på engelsk. Ellers fikk man alltid vite hva som skjedde først i ettertid. Alle i crewet var som regel også finske.
- Jeg traff Razzle flere ganger i Norge. Husker du når han dukket opp?
Razzle dukket opp den andre gangen i London og var rundt oss en tid. Han var en bra fyr! Han var kjempehyggelig
og veldig snill. Vi hadde det veldig hyggelig senere på den tiden vi spilte forband for Hanoi med Road Rats.
Han var en stor filmfantast og vi pleide å se film sammen.
- Hadde dere allerede kontoret som lå i Maddox Street?
Nei! Første gang jeg var der var en jul (1983) jeg tok med meg Conny over dit. Jeg bodde hos Sami og Andy var
fortsatt sammen med Anna (Jederby) og de tok inn Conny og Anett under sitt tak i denne perioden. CBS hadde et party
der Conny ikke fikk være med, så jeg dro alene siden jeg var eksmedlem. Jeg kom inn der og den første jeg fikk se var
Topper Headon som satt og sov i en krok. Senere den natten havnet vi oppe på det kontoret for første gang.
- Hva tenkte du da du hørte den nye versjonen av ”Don`t Never Leave Me” fra 84?
Jeg synes at den skiva over hodet ikke er noe bra! Jeg synes at den gamle ”High School” er bra. Den er omarrangert,
men allikevel på en bra måte, men versjonen av ”Don`t Never Leave Me” er ”hemsk”! Jeg hadde platebutikk på den tiden
og sto jo selv og ventet på den plata (”Two Steps From The Move”) skulle komme. Den var fire måneder forsinket
og man hadde jo forventninger i og med at Bob Ezrin var med.

AFTERMATH

- Du og Conny gjorde jo to singler under navnet Road Rats. Jeg tenker på ”Satisfaction” og
Smokin` in the Boys Room”, men var det ikke også snakk om en lp?
Den var ferdig innspilt og den var veldig bra. Vi ville jo ha Bjørn Nessjøe som produsent men han var litt for dyr
for Johanna. På den tiden satt Nessjøe i smøret! Jeg elsket virkelig ”To Hell With The Boys”. Den holder kanskje ikke
riktig i dag, men jeg synes den var fantastisk. Den låter bra! Absolutt. Vi i Road Rats var i London for å spille forband
til Hanoi på Marquee, men det ble ikke noe av siden Ankan (AC) trakk seg ut av bandet.
- I kjølvannet av Hanoi Rocks dukket det både i Sverige og Storbritannia opp en del direkte
latterlig dårlige band, som oftest bare ville tjene på deres suksess. Jeg kan jo nevne Easy Action som et av de
verste eksemplene. Tenkte du noen gang, ”Oh my god, what have we done? What have we created?”
Vær du trygg! Easy Action kom til og med å spurte meg om jeg ville joine dem, haha!
- De tre platene du spilte på med Hanoi er snart utgitt i 100 forskjellige utgaver. Har du noen anelse
om hvor mye de har solgt sammenlagt, og har du fått noen penger for disse?
Jeg får kontinuerlig penger fra finske Johanna, men den eneste gang jeg har fått en riktig pen sum,
det var når (USA) dealen med Geffen kom i 1989. Da måtte de kjøpe meg ut, og i og med at jeg spilte
på så mye ville de slippe eventuelle problemer. Da fikk jeg en fet sjekk.
- Du har jo også jobbet i Polar, ikke?
Jo da, med Pelle Almgren och Wow Liksom. Da vi gjorde vår versjon av Abbas ”Does Your Mother Know”
var ikke Leif Mases, Michael Tretow og f. eks Stickan lenger tilstede. Det var liksom en annen generasjon der da.
Det var dritkult! Jeg tjente gode penger med Wow Liksom en stund.
Pelle Almgren likte Hanoi Rocks, selv om han ikke sa det før senere. Han ville at jeg skulle spille trommer
allerede på Yaffa/Almgren-plata, men jeg og Conny var allerede i gang med Rolene,
så jeg fikk ikke ”doble” av vår bookingagent. Det var litt synd.
- Er du enig i at den plata du gjorde med Andy (”Building On Tradition”, 1995),
rett og slett inneholder for mye materiale?
Aldeles for mye! Jeg forsøkte innbitt helt til det siste og ta bort fire-fem låter og jeg sa det hele tiden. Jeg hadde
politispaning på bilen pga. jeg hentet Andy da han var nede på Sergels for å score. Det morsomme er at den plata
er spilt inn i Park, der vi gjorde ”Bangkok Shocks, Saigon Shakes”, nesten 15 år tidligere. Andy var jo i dårlig form,
men han kviknet til da og da, og da tok vi ham. Jeg fikk jo frie hender av Atte Blom fra Johanna (og senere Pyramid).
Atte bekostet alt fra studio til hotell. Da platen var klar og den senere gikk opp til nr. 1 i Finland,
ga Atte meg en stor sum penger og sa ”jeg vet at du har hatt et helvete!”
Gjennom Limpan (Mats Lindfors) fikk jeg også med Mats Ronander og Lilli och Sussi på Andys plate.
Angela (McCoy) stakk også innom kontrollrommet med råd, men ingen hørte på henne. Angela er kjempesnill
og jeg liker henne meget godt. Hun er merkelig og rar, men hun er god.
- Sami hevder at dere ble i 1997 kontaktet pr. brev ad. en mulig Hanoi Rocks gjenforening og..
Nei, det husker jeg ikke, men Andy hørte jo fra seg etter hvert, men da sa jeg at ”om ikke alle er med
er ikke jeg med!” Det var mitt svar! Jeg forsto det som at Sami ikke ville, men det kan også ha vært Mike.
- Det figurerer en seks spors bootleg ute kalt ”Salt In My Tears” (Kia Rec. 09).
Det er synd den ikke er ute offisielt, da den har et særdeles sterkt låtmateriale.
”Bedtime Stories” f.eks. kunne jo gått rett inn på Alice Coopers ”Goes To Hell”.
Er det du som har arrangert strykerne?
Det er Conny. Jeg har vel sagt hvordan det skulle være, siden var det Conny som gjorde det..
Jeg synes også at de låtene er veldig bra. Jeg tror at det er jeg som har mastertapen på de sangene der.
- Når er den gjort?
Mellom ”Live Ammo”skiva og Conny Blooms ”Psychonaut”, så jeg tipper
under siste halvdel av 90tallet. ”TCP” fra Boys-tributen derimot, ble gjort senere, etter at jeg traff
noen italienere. Jeg og Conny gjorde den sammen med Micke RIP og Ankan. Micke spiller den ene
kompgitaren og det er i hans studio den er innspilt.
- Hva tenkte du om boksen ”HANOI ROCKS” da den kom i 2001?
Den er veldig pen, men personlig ser jeg mangler ved den.
Jeg har ikke spilt den så mye, da jeg har mest lest i den og kikket på den. Jeg synes at jeg skulle få lagt til
noen låter på den fjerde (solo) cd`en, for å vise at vi alle har vært aktive i ettertid. Det der såret meg litt
på samme måte som omslaget til ”Self Destruction Blues” lp`en gjorde. Det er sånne små ting, du vet.
- Du bidrar også til den finske boken som kom rundt påsketider, hva synes du om den?
Jeg har faktisk ikke sett den ennå, men den fyren tok kontakt med meg, enten gjennom Tina V.
eller folka på Johanna. Så begynte jeg å forhøre meg om saken og senere tok forfatteren kontakt med meg pr. mail.
Det forundrer meg det du sier om at Sami ikke bidrar, og jeg aner ikke årsaken. Sami kan være veldig langsint,
men er allikevel veldig skvær. Forfatteren, eller forlaget derimot har ikke engang sendt meg en bok!

FAST FORWARD

Vi har møtt igjen Conny Bloom på Gyllene Freden og praten går løst og fast om gamle dager.
Conny går og leter etter stambordet til Evert Taube, mens Gyp og jeg diskuterer våre respektive
barndomsminner om Cornelis Vreeswijk. Conny returnerer med nyheten om at det skal reises en statue av
selveste Andy McCoy i finsk Lappland. Vi andre kan selvfølgelig ikke annet enn å motta nyheten med vantro
som etter hvert går over i stormende jubel. ”Håper de reiser den foran Vinmonopolet” parerer Gyp Casino.
Ved T-banen i Gamla Stan skiller vi lag og går hver for oss ut i sommernatten.
Den natten gikk jeg hjem stappmett på inntrykk.

Interview made 22. july 2009 by Tom Kristensen