ON THE RIG WITH
CASINO STEEL

Midt imellom Sex Pistols og Backstreet Girls har Casino Steel herjet innen rock'n'roll musikken
gjennom fire tiår. Med bandene Hollywood Brats og The Boys skrev han seg inn i de engelske
historiebøkene som en av de mest innflytelsesrike fra punkens gullalder. Han kan også vise til en
utrolig respektabel solokarriere, og har gitt ut plater sammen kulinger som Mick Ronson og Ian Hunter.
 Tilbake i 1980 kunne han til og med ha blitt en Ramone. Men det som nok har satt dypest spor etter seg
er partnerskapet med ex-Heavy Metal Kids vokalisten Gary Holton. Sammen satte dem landet på
hodet i løpet av noen fantastisk hektiske år fra Ruby debuterte i 1980 til Holton's død i 1985.
I dag er the HOLTON/STEEL ANTHOLOGY den eneste rockeplata på VG-lista, og i rettferdighetens
navn kan jeg si som Keith Richards ville sagt det - They Passed It On...

Til å begynne med da du og Gary hadde møttes og starta med det her, hadde dere i det hele tatt
trua på at miksen av country og rock'n'roll kunne slå an?  
Ja det trodde vi, men ikke at det skulle slå an blant tenåringene. Vi trodde at når vi hadde passert 25
hadde ikke vi noen mulighet til å nå toppen av listene.

Men det gjorde dere her i Norge. I England var det ikke like stor suksess.
Hovedsaken til det var nok at country i England, og fremdeles ikke er svært. Dem kan ikke noe med det
og skjønte ikke hva vi drev med. Mulig det hadde vært noe anna i dag og gjort de samme greiene.

Hvordan var reaksjonene fra gamle bandkolleger? Begge dere var jo del av en større scene i England den gangen.
Da vi begynte syntes punkerne det var forferdelig, at vi hadde "sold out" og blitt kommers. Country-gjengen
syns vi var altfor rocka og altfor bråkete. Vi var egentlig i vår egen verden vi, helt alene med vår Outlaw Country.

               

Hva som gjorde at dere fikk ideen til å starte med det her?
Vi var neddrukket begge to, slitne og lei og vi trengte noe nytt. Så møtte vi de folka som så helt streit ut på
bildene, men som faktisk var hardere enn Sid Vicious egentlig. Vi ble jo ganske utslått og introdusert for
så mange fine country-låter vi aldri hadde hørt før. Vi tenkte det måtte gå an å spille dem på vår måte, ikke
som amerikanerne gjør, men som engelskmenn ville gjort det, tenkte vi.

Hvordan fikk dere platekontrakt? Ruby kom jo først ut i England.
Vi skulle teste noe nytt i England og der kom den ut som Gary Holton på grunn av at jeg var under kontrakt med
Safari Records med The Boys. Den singelen kom på Safari under navnet Gary Holton, men dem hadde ikke trua
på country dem heller. Jeg veit ikke om den solgte noe særlig.

Navnet Lipservice har jeg sett nevnt...
Ja, det var et par måneder vi het det, mens vi gikk og tenkte på hva vi skulle hete hvis vi skulle være et band.
Men vi fant ut etterhvert at det var mer tungvint å være et band på grunn av at vi gikk så lenge og venta på å få kontrakt.

Bandet forøvrig - dere hadde stødige musikere som spiller på alle de fire platene...
Det var alltid topp musikere. Men dem var litt feil i forhold til Engelsk rock kan du si, dem var altfor flinke. Dem
var suverene i studio, og var også bra på scenen. Men jeg husker vi spilte på Marquee, det var stappfullt og folk
syns det var helt suverent, men ikke faen som bandet så ut. Dem hadde barter og alt mulig, dem så ut som nordmenn!

Var det folk du kjente ifra før? Bård Svendsen osv...
Jada, kjente de fleste av dem, men det var egentlig Bjørn Nessjø som satte sammen bandet, som produsent av
plata. Men vi spilte ikke inn bare i Nidaros, vi spilte inn i England også og da brukte vi også engelske musikere.
Som regel spilte vi inn kompet og grunnkompet i Trondheim, så gjorde vi overdubs, la på koring og gitarer, litt
forskjellige ting i England. Bjørn var med hele tida, han var "in charge" på alle plateinnspillinger.

Hvordan fant dere alle disse låtene som Ruby, Goodnight Irene, Almost Persuaded?
Bare tilfeldigheter alt sammen. Kassetter i bilen, vi kjøpte mange kassetter.

Dere likte Stones godt. Hadde dere hørt Keith Richards sine countryinnspillinger fra 1977?
Vi var veldig opphengte i Gram Parsons, kanskje ikke Gary like mye som meg. Og Stones spilte mye countrylåter på
den tida her. Også kom Elvis Costello med Almost Blue som var ei countryplate produsert av Billy Sherill som var
produsenten til George Jones. Her kom masse låter vi ikke hadde hørt.

       

Jeg har et inntrykk av at det var du som var den største countryfan. Var Gary like stor fan?
Ikke på samme måten, han likte fortsatt mye rock. Jeg var blitt barkaill på den tiden, orka ikke det styret der.
Det som jeg syns var corny før - "sitting in a smokefull barroom feeling blue" - ei klassisk linje som alle syns
er så dum. Men når du plutselig befinner deg i den situasjonen og sitter der i en smokefull barroom feeling
blue, så skjønner du at det kanskje ikke er så dumt likevel.

Hadde dere noen uenigheter angående valg av coverlåter?
Nei, ingen i det hele tatt. Gary brydde seg ikke særlig med det, han syns det var fine valg jeg kom med og kom
vel ikke med noen egne valg. Bjørn Nessjø og jeg sammen, men det var ikke alt Bjørn kom med som jeg likte.

Du skrev mange låter sjøl, men bare en er kreditert deg og Gary - St Peter på tredje lp'n. Så Gary
var ikke så kreativ på låtskriving?
Ikke så veldig, han skrev en del låter, men ikke så mye til Holton/Steel. Plutselig kom han med tre til den fjerde
lp'n (inkl HMK's We Gotta Go). Jeg veit da faen, jeg tror det var mest tilfeldigheter. Var det noen låter vi likte
spilte vi inn dem, det var ikke så nøye på hvem som hadde skrevet dem eller ikke skrevet dem. Men jeg var
jævlig kreativ på den tida der og det bare rasa ut med låter.

Hvilken sang handler B17 om?
Det er Andrew Matheson sin tekst, det var en sang han hadde hengt seg opp i men jeg vet ikke hvilken. Den ble
egentlig skrevet for Hollywood Brats, men passa ikke inn for Brats for den var en countrylåt. Vi gjorde den mer
rocka, mens Andrew sin versjon var mer country.

Hvis det hadde kommet et femte album, hadde det kommet flere Holton/Steel komposisjoner da?
Jaja, vi hadde jo ting på gang, blant annet planer om et band sammen med Carlene Carter og Ellen Foley som
skulle være litt annerledes. Men da Gary døde ble det CCCP i stedet og det var ikke halvparten så bra. Det ble bare tull.

             

Hadde det ikke gått som det gjorde hadde dere kanskje jobba sammen fortsatt?
Jada, han måtte bare bli ferdig med Auf Wiedersehn serien først. Jeg tror det hadde vært jævlig bra
om det hadde eksistert i dag. Gary var en suveren frontmann, en ener i livesammenheng og vi hadde
det jævlig artig hele tida. Vi hadde nok fortsatt for vi gikk veldig godt overens så sikkert holdt på ennå vi.
Men når du spør om vi hadde fortsatt i dag så er ikke det sikkert. Kan hende Gary hadde vært vokalist
i AC/DC. Han var på to auditions for AC/DC, men møtte opp drita full begge gangene, så dem gikk for
Brian Johnson i stedet. Men han hadde sikkert vært død likevel, og jeg hadde nok vært død om jeg
hadde blitt med i Ramones.

Med det spesielle lydbildet dere skapte må jo ha definert en tidsperiode for mange som vokste opp
med Holton/Steel. Syns du musikken har holdt seg?  
Ja, den har holdt seg syns jeg. Noe av det høres veldig 80-talls ut, alt er ikke like bra, men en del av det er jævlig bra.

Hvem tror du kjøper denne samleplata? Er det gamle fans som sitter med platene på vinyl?
Jeg veit ikke jeg, det er kanskje samma som med Boys det. Hvorfor liker folk The Boys når det er tredve år
sida vi egentlig holdt på? Jeg veit ikke hvor stort rock er i dag, om tenåringer liker det og veit hva rock er, men
kanskje ungdom i dag ikke har noe sjøl. Radioen spiller ikke rock noe mer og tenåringer kjøper ikke plater,
det meste er populært live. Tror det er mye nedlasting av rock.

Dere turnerte mye, hele landet rundt. Med det utseendet - eyeliner, ubarbert, bandanas gjennom håret.
Dere fikk ikke noe problemer utafor de største byene da?
Jo, det fikk vi, vi hadde bare problemer. Alle foreldre var livredd oss. Det var ei stund vi ikke kunne gå ut
på klubber eller noe som helst for da var det folk som skulle slåss. På en måte så var det samme som
med Stones. Dem var også upopulære.
Det var nok en av grunnene til at vi ble så populære, for vi skilte oss ut noe jævlig. Alt var så pent og pyntelig,
alle var så snille og gode og alle andre artister var svigermors favoritter, så kom vi som var svigermors skrekk. 
Men vi spilte mange festivaler, Lillestrømdagene og Frognerparken foran 10.000 - 20.000 stykker. Chateu
Neuf og Ridderhallen i Oslo, Frimurerlosjen og Sentrum Kino i Trondheim. Fylte Grieghallen gjorde vi også.
Bergen sentrum var stengt når vi bodde på Hotell Norge, med tusener av mennesker utafor hotellet. Utafor
SAS-hotellet i Oslo var det barrierer og politi og tusener av mennesker. Vi hadde signering på Carl Johan
og køa sto helt bort til Hotell Viking. Det er langt altså, jævlig mye folk.

Det måtte vel ha overraska både deg og Gary?
Tror det overraska oss alle, hele landet tror jeg, pressen også. Ingen som trodde vi skulle få til det der, ikke
plateselskapet heller. Det gikk jo et og et halvt år før vi fikk platekontrakt, alle syntes det var noe drit.

 Bodde dere noe her i Trondheim?
Joda, vi gjorde det. Gary bodde i Trondheim i lange perioder. Vi var faste på Strossa og Downtown (Red. meld.: Klassisk
utested som lå i Dronningensgate, ikke dagens ondskap). Vi var ute på byen hver dag. I Oslo og Trondheim
gikk det an, men andre steder var det mer skummelt. Vi gikk aldri på plasser der vi ikke kjente folk.
Gary var mer hissig enn meg, han var ikke så vant med frekke nordmenn, så han ble hissig. Mens jeg var vant med
folk som velter øllen din i Norge og ikke sier unnskyld engang, kjøper ikke ny. En engelskmann var ikke vant
med det, så det var på kanten mange ganger.

Hvis du skulle ha oppsummert Holton/Steel med en låt eller tekst, hvilken skulle det vært?
Jeg liker den siste låta - We Gotta Go og dens fantastiske intro - Gary til London du til Nashville...
Den tok vi på direkten, ikke noe script, helt på sparket. En fin avslutningslåt, den oppsummerer tida vår ganske bra.
Torstein Flakne skrev også Cass Won't Play Rock'n'Roll Anymore til den lp'n. På den tida var jeg helt ute. Det varte
i noen år, jeg ville ikke ha rock'n'roll inne i huset mitt en gang, jeg var syk av det. Men jeg måtte tilbake etterhvert.
For meg personlig er det Gary's Song, som egentlig handler om meg. Men vi skiftet til Garys' Song ettersom han
sang den. "A sad and lonesome man in a faraway land..."

www.casinosteel.com
Gary Holton and Casino Steel on myspace
The Unofficial Gary Holton Web Site

Kommer i 2011 - Too Much Tequila, av Tom Kristensen.

Intervju gjort av Ringo Kid, 13. januar 2011