FROM SWINGING LONDON TO OSLO
Mai 1967 –
The Who kommer til vår by…

Vi som allerede hadde hørt dette bandet på plate i 1965, ventet deres ankomst, til en konsert i
Njårdhallen på Makrellbekken, denne våren.
Mine favoritter var lp`en ”My Generation” fra 65, og singlene ”I’m a Boy” og ”Pictures of
Lily” fra henholdsvis 1966 og 67. På den tiden skrev jeg dagbok og der står det skrevet at jeg
møtte gutta den 02. mai 1967 utenfor hotell Continental i Stortingsgaten. I ungdommen
hadde jeg en venn ved navn Oddemann, som kjørte alle de store gruppene. I disse maidagene
var Oddemann turneleder for The Who og gjennom han fikk jeg vite at de var innlosjert der.
Min venninne og jeg sto utenfor hotellet denne solfylte dagen, og ventet… Det tok sannelig
ikke lang tid før dørene åpnet seg og ut kom Roger Daltrey, John Entwistle og Keith Moon,
tre stilige mods fra London. Der stod vi i selvsydde dresser, alpelue, solbriller, røde lepper -
bleke og forventningsfulle.

               

De smilte til oss, vi kom i snakk, og nå lurte gutta på om vi visste om et groovy sted vi
kunne vise dem, hvor det kunne handles inn stilige klær. Jo da, vi hadde på den tiden Varner,
lenger ned i Stortingsgaten, som sikkert hadde noe passende for mods. Butikken var kjent for
det, bl.a. kule skjorter og dresser. Så klart skulle vi ta de med dit og vi ruslet småpratende
nedover Stortingsgaten krye som to haner i slikt følge, må sies. Roger var vel den som var
mest pratsom, så vidt jeg husker. Men, hvor var Pete Townshend? Jeg må ærlig innrømme
at jeg var litt svak for Pete på den tiden. ”Han er på hotellrommet” var svaret jeg fikk. Vi
ruslet videre og geleidet gutta inn i byens hotteste moteeldorado på den tiden. Jeg kan ikke
huske hva The Who ervervet seg der, men vi fulgte dem tilbake til Continental
og vi var vel fornøyd med turen.

Møtet ble avsluttet med autografskriving. Jeg kan ikke finne dem nå, men de ligger nok et
lurt sted. Vi hadde virkelig hatt en fornøyelig opplevelse, to 16 år gamle skolepiker. Vi kunne
virkelig ikke slå oss til ro med at vi ikke hadde sett Pete, så jeg sov hos venninnen min og vi
planla en runde til, neste dag. Planen var å ringe til hotellet, snakke engelsk og spørre etter
Pete Townshend, det skulle vel være mulig. Som sagt så gjort, vi fikk telefonkontakt med Pete
neste morgen, men som jeg skriver i dagboken var han svært morgengretten og ikke særlig
snakkesalig. Dette var ikke helt uventet. Det var jo ikke Pete som smilte mest på bildene
heller. Vi var svært fornøyde og følte oss ikke lite privilegerte nå som vi hadde møtt gutta, før
konserten de gjorde seg klare til. Vi derimot, dro tilbake til skolens plikter.

13. juni 2010
Vibeke Hannestad