POP QUIZ

EN TUR RUNDT I BYEN

Datateknologien har forandret platebransjen og den ligger med brukket rygg.
Platebutikkene, slik vi husker dem fra tidligere, er tatt av dragsuget. Det er ikke mange
platebutikker igjen i landet nå, dersom vi ser bort fra kjedebutikkene og spesialbutikkene.

Tidligere var det massevis av frittstående musikkbutikker hvor vi kunne kjøpe plater.
Og det gjorde vi. Det kan godt illustreres ved å se hvorledes kravet til en gullplate for
en singleplate har krympet fra 60-årene til i dag. Kravet den gang var 50.000
solgte plater, i dag er kravet 10 % av dette med 5.000 enheter.

Det kan være både kjapt, praktisk og rimelig å bestille og laste ned via PC’en,
men det var en spesiell sjarm når man selv måtte tråle byen rundt for å finne godbitene,
holde på dem og lukte på dem før en vurderte om man hadde råd til å kjøpe.

Inspirert av Finn Kalviks hit fra samme tidsperiode har Rune Holtet tatt en tur rundt i byen
for å gjenoppsøke de stedene hvor surt opparbeidede penger fra ekstrajobber i Aftenposten og Posten
ble byttet bort mot de ettertraktede sorte vinylkakene. Nå lurer han på om det er flere enn han
som husker navnet på disse platepusherne fra slutten av 60-tallet til et stykke ut på 70-tallet.
Han spør rett og slett: Hva het musikkbutikkene i Oslo som lå på de stedene der hvor disse bildene er tatt?:

Butikk 1
En liten, men velassortert musikkbutikk vis a vis Lompa (Olympen) med noen gamlinger
bak disken. Fatter’n kjøpte munnspill her. Jeg så og hørte på plater samme sted.
Dette var den nærmerste butikken fra der jeg bodde, i Gamlebyen. Jeg husker at jeg tidlig på
høsten 1968 dro innom og spurte om å få høre den nyeste Beatles-singelen som nettopp hadde
kommet ut. Jeg ville høre ”Hey Jude/Revolution”, men de satt på den forrige singelen som var
”Lady Madonna/The Inner Light”. Det var ikke den helt store fagkunnskapen på de seneste plateutgivelsene her.

Butikk 2
En legendarisk musikkbutikk som ble åpnet 10. juni 1908, og den ligger
på samme sted i dag. Her trengs vel ingen stedsbeskrivelse? Den har ligget der i over 100 år.
Leverandør av musikkinstrumenter og – utstyr til mange norske piggtrådband med dårlig
betalingsevne på 60-tallet. Plateavdelingen ble avviklet på 70-tallet.

Butikk 3
Musikkbutikken er borte. Huset er borte. I dag serveres pasta og pizza i et nybygg på stedet
i Youngsgt. Grunnlagt i 1913 og engang Norges ledende butikk og verksted for musikkinstrumenter.
Ikke før i 1969 startet EMI opp egen distribusjon i Norge. I 40 år før det var dette firmaet distributør
av EMIs produkter i Norge. Se bak på f. eks. gamle Beatles og Hollies singler. Du finner sannsynligvis svaret der.

Butikk 4
På 60 tallet var det 3 varehus i Oslo sentrum: Steen & Strøm, Christiania Glasmagasin
og dette i Torggt.  Alle hadde platebar. Jeg husker at jeg kjøpte ”Up Around The Bend /
Run Trough The Jungle” med Creedence sommer’n 1970 i 2 etg. her, der hvor Claes Ohlson
holder til nå. Sommer’n før hørte jeg på ”Tommy” med The Who samme sted
før jeg klarte å spare opp til å kjøpe den. 75 kroner var en betydelig sum.

Butikk 5
Her lå musikkbutikken jeg oftest var innom for å sjekke nyeste nytt. Både ”White Album” og
”Abbey Road” ble kjøpt her på utgivelsesdagen. Abbey Road så jeg her like før butikken skulle
stenge dagen før. Jeg fikk holde den, se på den og lukte på den, men ikke kjøpe den fordi de hadde
ikke lov til å selge den før dagen etter. Vi er i Skippergt. – ved siden av det som tidligere het
Hotell Viking, men som i dag heter Clarion Hotell Royal Christiania. Butikken flyttet senere til gå-
passasjen Strøget mellom Torggt. og Storgt. Navnet lever videre – nederst i Trondheimsveien.

Butikk 6
Her lå det en gang et hus – og en musikkbutikk. Jeg husker det var 2 tvillinger som jobbet her
og som jeg aldri klarte å se forskjell på. Plassen hvor huset lå, heter i dag Europarådets Plass.
Denne butikken var også et fast stoppested. Butikken flyttet senere til Nygata. Også der ble huset
butikken lå i revet. Et nybygg med H&M ligger på den plassen i dag. Navnet lever videre – i Lybekkergt. v/Gunerius.

Butikk 7
Et musikkhus åpnet i flere etasjer i Skippergt. og var noe helt nytt i Oslo. Det var platebutikk
i 1. egt. hvor det nå er karaokebar. Et eldorado for å høre på musikk. Her var det selvbetjening
så lenge hvis vi holdt oss til 8 spors kassetter. Oppover i etasjene var det klubb. Sommer’n 1970
kjøpte jeg singelen ”Witch’s Promise/Teacher” med Jethro Tull av den norske supergitaristen
Freddy Lindquist som samme år gav ut soloalbumet ”Menu”, her. ”John Barleycorn Must Die”
med Traffic og ”A Question Of Balance” med Moody Blues ble kjøpt her samme dag med personalrabatt
via en kontakt jeg hadde der. Den store platebutikken forsvant. Og klubben fikk et nytt navn: Eurora.

Butikk 8
Her lå en ren platebutikk – med egenimport og lave priser, men med begrenset utvalg.
Her kosta LPene 29,50 mot normalt 37,50 ellers i by’n. Jeg kan ikke huske at jeg noen
gang så noen singler her. Dette var gjerne det første stedet jeg dro for å se etter nye leveranser
fra England. Vi er i Prinsensgt. og rett nedenfor gamle Posten, nå omdøpt til Posthallen.

Butikk 9
Dette er Øvre Slottsgt., mellom Karl Johansgt. og Prinsensgt. En heller kjedelig musikkbutikk
holdt til her. Ikke husker jeg om den lå til høyre eller venstre heller. Jeg kjøpte sjelden noe. Men allikevel,
jeg måtte jo innom å snuse litt her og med jevne mellomrom. Spesielt for å se om det var noe på tilbud.

Butikk 10
Vi er i Karl Johansgt. like ved Universitetsgt. rett nedenfor der hvor Hard Rock Cafe
ligger nå. Av alle platebutikker  i Oslo på begynnelsen av 70-tallet, var dette den aller beste
fordi de hadde egen USA-import. Platene i USA kom ofte flere måneder før de
kom ut i England og Norge. Her var jeg en god kunde.

Butikk 11
Alt er forandret på denne siden nederst i Pilestedet. I et gammelt hus her lå en liten og
spesiell sjappe. De hadde mye krims-krams og freake-utstyr. Et problem her var at lokalet
var så mørk at det var vanskelig å sjekke at platene var i perfekt stand. Jeg kjøpte ”Workingman’s
Dead” med Grateful Dead her. Der hadde røkelse som passet godt da vi på gutterommet satte på ”Abraxas”
med Santana, skrudde ut de vanlige lyspærene og erstattet de med lyspærer vi hadde malt i forskjellige farger selv.

Butikk 12
Inntil nylig lå et antikvariat som solgte brukte bøker og plater her, i Ullevålsvn.1. Husleia ble
for høy på dette hjørnet og de måtte nylig flytte, men kun 2 kvartaler høyere opp. Det var alltid
spennende å bla gjennom platebunkene her. Noen ganger måtte man gå den tunge veien inn døra
for å selge plater, rett og slett for å få råd til nye. Plater som var kjøpt til fullpris 37,50 kunne man få
inntil 15,- for om den var ettertraktet og tilnærmet som ny. De hadde også en
gunstig bytteordning hvor man måtte inn med et mellomlegg.

Butikk 13
Litt utpå 70-tallet dukket det opp her, på toppen av Bernt Ankersgt., en ny freakete platepusher
med egenimport til rimelige priser. En spesialitet var alternativ litteratur. Dersom en hadde behov
for å rense sjelen, kunne kanskje dette være første stopp? ”Sheer Heart Attack” med Queen
og ”Pussycats” med Harry Nilsson ble anskaffet her.

Butikk 14
Mamma Mia, vi er i Folketeaterpassasjen. Mitt høyeste ønske på slutten av 60-tallet
var en el-gitar. Fatter’n kjøpte en brukt, rød Høfner her som jeg fikk i julegave og koplet til
familiens Sølvsuper 6 radiokabinett. Men også her hadde de plater. Her kjøpte jeg ”Anyway”
med Family. Navnet lever videre i Dronningensgt. mellom Rådhusgt. og Astrup Fearnly museet.

Butikk 15
Going Underground. Ned trappene her og like etter Jens Evensens matbutikk, lå en liten platebar.
Det spesielle med dette stedet var at butikkene her nede var oppe helt til 22:30. Butikken åpnet
i 1966 og gikk konk i 1992. Konkursboet ble kjøpt opp for 40.000,- av noen studenter som
tidligere hadde jobbet deltid der. Det ble begynnelsen på forretningseventyret Platekompaniet.

Svarene finner du her!