MOTT THE HOOPLE
returned to London - with A Sensational Show!
Avslutningen av det første tiåret
etter 2000 markerte at Rocken var kommet til
de store gjenforeningenes tid. De skulle alle opp av gravene sine;
noen stinket mer enn andre.
Størst av alt var Led Zeppelins siste hilsen til Ahmet Ertegun.
Viktigste gjenforening for oss
som oppdaterer oss her på Rock And Roll Central i 2009 var Mott The
Hooples gjenforening i oktober.
I
en av Londons mange gateaviser ble Mott The Hooples konserter i
oktober forhåndsomtalt
som “the nights of the living deads”. I dagene som fulgte skulle
kritikerne bruke adjektiver som triumferende
og ”thrilling and deeply moving” for å beskrive bandets fantastiske
comeback på scenen.
5 av 5 poeng i The Daily Telegraph. To planlagte show, ble til fem
utsolgte konserter.
Det var få som hadde tort håpe på en gjenforening av Mott The
Hoople. I mange år så det ut til
at Ian Hunter ikke ville tilbake til det som en gang ledet han inn i
et liv som anerkjent rockepoet.
Hunter fylte som kjent 70 år i sommer, og noe må ha fått han til å
endre mening. Dette kunne bli
hans siste sjanse. Mott The Hoople 2009 var satt sammen av den
klassiske besetning 1969-1973 -
Mick Ralphs, Overend Watts, Dale ”Buffin” Griffin, Verden ”Phally”
Allen og Ian Hunter.
Torsdag 1. oktober 2009: Åpningskonserten i
Hammersmith Odeon (nå: Hammersmith Apollo)
var magisk. Alt lå til rette, bare det at man brukte ærverdige
”Hammy-O”, hvor MTH avsluttet
sin UK-tour i 1973. Vi lot oss varme opp av bandet
Joe Gideon & The Sharks (og ikke Queen
som gjorde jobben sist), som straks ble
barnehagebarn da Mott The Hoople entret scenen. 5000 stoler
ble overflødige, da absolutt alle i salen ble stående oppreist fra
”Hymn for the Dudes” åpnet konserten
og til alle ”Goodbyes” var sunget ut og ”Saturdays Gigs” hadde
avsluttet showet ett par timer seinere.
Hunter selv bemerket etter konserten at det var som ”a standing
ovation that never died”. Undertegnede
har sett flere Ian Hunter show de siste årene, og har elsket de
solokonsertene, men det kan bare ikke måles
med trykket vi ble møtt med her. Dette var noe annet. Dette var
lukten av the golden age of rock’n roll.
Buffins helse var imidlertid ikke bra, så The Pretenders (Les:
Cheeks) Martin Chambers var hentet inn for
å spille trommene. Buffins deltakelse avgrenset seg til
ekstranumrene, da han ble hjulpet på scenen av hele bandet.
Ian Hunters stemme var enorm. Hvorfor skriker han ikke litt mer på
solokonsertene sine?
Her var han overlegen. Det begynte med ”Hymn for
the Dudes”, ”Rock’n Roll Queen”,
”Sweet Jane”, ”One Of The Boys” og ”Sucker”. På ulike
nett-forumer ble det før konsertene
diskutert om man heller skulle tatt med Morgan Fisher fremfor Verden
Allen, men alle som hørte
Phallys hammondorgel på disse konsertene vil være uenige.
Fantastisk! Fisher satt imidlertid i sete
foran undertegnede på lørdagskonserten (!). Bassist Watts var herlig
ikledd 80-talls farget
genser (men dette var korrekt mote i 2009) og han hadde fortsatt
herlige ”moves” ut mot publikum.
Watts gav oss dessuten en knallversjon av ”Born Late 58”. Ralphs
spilte selvsagt fantastisk
og fremførte ”Ready For Love”. Og gjett hvem som dukket opp som
medvokalist på ”Honaloochie Boogie”,
Stan Tippins(!), bandets første vokalist og siden road-manager.
Det ble også pusset støv av vakre ”Original Mixed Up Kid”, og
selvsagt ”I Wish I Was Your Mother”.
Vi fikk høre ”Angeline” med herlige fotos på storskjerm. Scenen var
for øvrig prydet med to store bannere
som hang ned på hver side. Bilde her var en blanding med elementer
fra coverne til førsteplata ”Mott The Hoople”,
”All The Young Dudes”, ”Mott”, ”The Hoople” og samleplata ”Two Miles
from Heaven”. Alt preget, selvsagt, i gullfarge.
På storskjerm fikk vi dessuten se bilde av settlista til Hunters
Oslokonsert i 2007 (!),
og David Bowie, som mange selvsagt hadde håpet ville dukke opp i
levende live, ble det vist bilde av
under låta ”One Of The Boys”. Gjestevokalist på ”All The Young
Dudes” var for øvrig Def Leppards
Joe Elliot, som også varmet opp den siste konserten 6. oktober. Her
spilte Elliot visstnok et fyrverkeri
av en oppvarmingskonsert med låter til og med fra Hunters ”Overnight
Angels”.
Koristene må også nevnes, det var en eksklusiv gjeng bestående av
Tracie og Jesse Hunter,
Jim Ralphs, Stan Tippins og Phoebe White. Selv fikk jeg dratt på tre
av konsertene, og lørdag
kunne vi som var der nyte Mick Ronsons datter Lisa som korpike på
scenen.
Hunter tillot seg å jamme litt også; på åpningskonserten spilte han
litt av ”Like A Rolling Stone”,
siden ble det litt ”Jumpin’ Jack Flash”, ”Whole Lotta Shakin’ Goin’
On”, og på lørdagskonserten
spilte han til og med litt av ”Knocking On Heavens Door”. Med
tidlige livefavoritter som
”Walking Like A Mountain” og ”Keep A Knockin”, de flotte balladene,
sammen med de store hitsene
“All The Way From Memphis”, “Roll Away The Stone”, “The Golden Age
of Rock’n Roll”,
“All The Young Dudes” og en fantastisk avslutning med “Saturday
Gigs” ble dette noe jeg aldri glemmer.
På you-tube finner du filmsnutter fra
konsertene, på
www.mottthehoople.com
kan du fortsatt lese presseomtaler og den første konserten er
tilgjengelig på cd,
en ”Mott The Hoople – Live at HMV Hammersmith Apollo 2009”.
And we remember the Saturday Gigs -
Gooooddbyyyyyeeeee, Gooooddbyyyyyeeeee, Gooooddbyyyyyeeeee…
Av og med: Marius H. Johannessen