PHYSICAL GRAFFITI

Da jeg var tenåring fantes det en platebutikk i Oslo som holdt åpent til kl. 2200 hver kveld på
hverdagene. Denne butikken het Fotokopi og lå nede i T-banesenteret på Grønland stasjon i
Oslo. Jeg har ikke tall på hvor mange legendariske musikkopplevelser jeg hadde der gjennom
hele 70-tallet. I månedsskiftet februar/ mars 1975 var jeg på vei fra St. Sunniva og hjem til
Ammerud, da jeg tok en omvei innom Grønland. Her gikk jeg alltid rett til nyhetshylla og
denne spesielle vinterkvelden var jeg svært nysgjerrig på to nye skiver jeg hadde lest om i
NME. Disse platene var David Bowies nye lp, ”Young Americans” og John Lennons
”Rock’n Roll”
   Bomtur; Bowies seneste hadde ennå ikke ankommet og Johns lp var utsolgt kunne
ekspeditør Raggen fortelle. Jeg fortsetter å bla og står med Status Quos ”On The Level” i
hånda, da jeg far øye på den nye til Led Zeppelin. Den er dobbel og veldig dyr, men da jeg
hadde penger nok til både Bowie og Lennon, så velger jeg den nye med tittelen "Physical
Graffiti”. Jeg spoler ned på perrongen for å vente på det som den gang het Grorudbanen. Vel
inne i vogna begynner jeg å granske det hvite innleggsarket. Noen av titlene ser kjente ut, låter
som ”Houses Of The Holy”, “Bron-Y-Aur Stomp” og ”In My Time Of Dying”.
“Hm, kan det være samme låt som på den første Bob Dylan lp’ en?”
 - Nei, etter å ha sjekket labelen ser jeg at den bærer Zeppelin-guttas navn som opphavsmenn.
Jeg skulle bare ha visst!

   Jeg kunne ikke vente med å høre lp’en og aldri hadde T-banen gått så sakte. (Husk at på
den tiden ble en forsinkelse på T-banen nesten regnet som førstesidestoff.)

Da jeg endelig fikk hørt plata syntes jeg at den var dritbra, men jeg husker også at jeg syntes
den var svært sprikende, ikke i kvalitet, men i lydbilde, produksjon og materiale. (Mange år
etterpå får jeg vite gjennom boken ”Hammer Of the Gods”, og senere fra ny-utgaven på cd, at
halvparten av materialet var left-overs fra tidligere album). Den kvelden blir jeg enig med
meg selv at ”Physical Graffiti” er nesten like flott som Led Zeppelin ”II” og ”IV”. Og jo da,
det er den samme låta som på Dylans første. Coveret er en historie i seg selv og den føyer seg
inn i rekken med merkelige Zeppelinomslag fra tidligere utgivelser. Nyvinningen har et
omslag med en boligblokk med utskårete vinduer. Jeg husker at jeg mange ganger i løpet av
ungdommen lurte på hvor dette huset befant seg.

Fast Forward, East Village – New York City 2006

   Mange år senere får jeg vite hvor denne bygningen ligger. Neste gang jeg er i New York tar
jeg turen forbi, da jeg skal et ærend i samme strøk. Bygningen ligger på 96 St. Marks Place,
mellom 1st Avenue og Avenue A. Når du står foran dette legendariske bygget ser du at
nabohuset også er inkludert på omslagsfotoet. På omslaget kan det se ut som et hus med to
oppganger. Ved nærmere ettersyn er coveret faktisk delt på midten. I underetasjen på huset til
høyre ligger det en forretning ved navn, ja du gjettet riktig. Physical Graffiti! Den har
spesialisert seg på psykedeliske gevanter fra hippietiden. Det rare er at den nærmest er
identisk med en butikk som lå i Pilestredet i Oslo fra cirka 1970 til ’73. Hva den forretningen het?
Zeppelin, selvfølgelig. Og jo, det hender faktisk at jeg spiller ”Physical Graffiti” en gang i blant.

11. juni 2010
**Tom Kristensen**