KILL CITY KILLS

Det er mai 1974 og på Ammerud, nærmere bestemt Apalløkka ungdomsskole, er det
tentamenstid. For musikkinteressert drabantbyungdom er det platetitler som
”Wonderworld”, ”Queen II”, ”Diamond Dogs”, ”Burn” og ”Rampant” som er de
hotteste denne våren. Det er i disse dagene den stygge lille Langmyren dukker opp i
skolens røykeskur med to skiver under armen. Den ene er ”Easy Action” med Alice
Cooper, mens den andre er en lp med tittel ”Raw Power” med en gullmalt fyr kalt Iggy
Pop. Jeg hadde så vidt lest om denne plata i NME og jeg må innrømme at det var
omslaget som fanget min nysgjerrighet. ”Denne skiva er absolutt det jævligste jeg
noensinne har hørt” knegget Langmyren, og fortsatte med noe sånt som at ”Det står
Bowies navn på den, så du kan få den!” Den gang var en lp nærmest et statussymbol og
det var absolutt ingen som ga bort en lp. Jeg tar imot plata med grådige hender, mens
Langmyren fortsetter med at ”veit du ikke at Bowie er soper, eller?”
   Da jeg kom hjem den kvelden hørte brødrene mine og jeg gjennom plata som utrolig
nok var det mest støyende vi hadde hørt siden Jimi Hendrix posthume ”Isle Of Wight”
tre – fire år tidligere. Vårt kollektive kjærlighetsforhold til Stooges startet med denne
plata, men innen året var omme hørte man aldri noe mer til dette bandet, og man ante
konturene av et band som var på vei i glemmeboka. Så feil kunne man ta!

          

GJENOPPSTANDELSEN

   Nesten tre år senere, altså i februar 1977, presenterer Sigbjørn Nedland Iggy Pops ”The
Idiot” på NRK og jeg stusser over at det er en helt ”annen” artist man hører strømme ut over
eteren. Plata er nok en gang et samarbeid med David Bowie, men det er en slags ”oljeaktig”
europeisk maskinrock (spilt inn i Chateu D`Herouville rett utenfor Paris) som presenteres, og
det er låta ”Dum Dum Boys” som blir min favoritt den senvinteren. I mai kommer
”Funhouse” og ”Raw Power” ut på nytt i billigutgaver (på Elektra og Embassy), mens The
Stooges debutalbum har jeg fortsatt til gode å høre helt til jeg blir kjent med Harald Fossberg
året etter. I september 77 er Fotokopi på Grønland tapetsert av to forskjellige promobilder av
Iggy Pop og mannen er denne høsten tilbake med ei plate kalt ”Lust For Life”. Året 1978 er
ikke mange ukene gammelt før svensk tv presenterer et timelangt portrett på Iggy Pops nye
plate. Påsken kommer og vi blir overrasket over den brutale ”Tv Eye Live”, Iggys tredje
RCA utgivelse på et drøyt år.

En måned senere treffer jeg sambygdingen og Iggy-fanatiker Jan Inge Jacobsen (RIP) utenfor
Hollywood i Dronningens gate, nøyaktig der hvor Elm Street ligger i dag. Han bærer på den
”nye” skiva til Iggy Pop og James Williamson, kalt ”Kill City”. Jeg spoler rett bort til
Electric Circus, der jeg blir advart av svensken at denne plata er ”hard”. Kjøss meg midt i
ræva - ”Kill City” er stadig et mesterverk av dimensjoner og jeg husker at jeg allerede da
synes den hadde mange likheter til ”Exile on Main St”. Plata var gitt ut på Radar, det
nystartede selskapet som den gang huset både Elvis Costello og Nick Lowe.  Etterpå fikk jeg
vite at albumet hadde vært ute året før på Greg Shaws Bomp labell i USA. Mens du leser dette
er denne klassikeren nok en gang i butikkene.

Den 25. mai 1978 dukker Iggy utrolig nok opp, (barbent og iført hvit dress) i en halvfull
storsal i Chateau Neuf. Uheldigvis var jeg på det tidspunktet på en to ukers pilegrimsreise til
Roma, så jeg måtte nøye meg med de henrykte rapportene fra min venn Knutta, noe jeg
senere også fikk bekreftet fra Fossberg. Avdøde Leon Latex fra (fanzina 666) var ikke så
begeistret da han ikke likte ”sossebrødrene” Tony og Hunt Sales, og da Latex oppdaget at
Iggy hadde byttet ut ”fuck you” med ”beat you” i ”Dirt”, var han slett ikke nådig. 

Her tror jeg den kompromissløse (Geir Arne) Latex må ha misoppfattet besetningen da den
unge (Lambertseter-gutten) Knutta traff både Iggy, ”Rock” Ashton og Fred Smith på et hotell
ute i Ski. Knutta hevder fortsatt at bandet på denne konserten bestod av Scott Ashton, MC5s
salige gitarist Fred Sonic Smith og hans partner Gary Rasmussen på bass, i tillegg til Scott
Thurston på brett og gitar. RCAs pressekonferanse ble også avholdt i Follo fordi ingen
hoteller i Oslo ville slippe Iggy & co inn i sine etablissementer.
   En times lang bootleg med topp lyd eksisterer av dette showet.

               

I GOT SHIT

   I mai 1979 ble Iggys nye lp kalt ”New Values” utgitt til blandede kritikker. Den gangen
slukte man en ny Iggy lp rått, men i ettertid kan man være kynisk nok til å se at mens
førstesiden var stramt regissert med bare gode låter, var side to nærmest bare tull og tøys. På
den tiden reiste man flere ganger i året til London for å se konserter og gjøre plateinnkjøp.
Her fant man godbiter med Stooges som den vidunderlige semipiraten ”Metallic K.O”,
sjutommeren ”I Got A Right” (på Siamese) og 12” tommeren ” I Got Nothing”, utgitt på
Marc Zermatis franske Skydog Records. Syttitallet blir etter hvert til 1980 og man får plater
fra Iggy som ”Soldier” (halvgod), ”Party” (underholdene lettvekter) og mesterverket
”Zombie Birdhouse”. Jeg husker som det skulle vært i går at profeten Svein Paulsen kom
med både denne og John Cales ”Music For A New Society” en fredagskveld, høsten 1982.
Vi satt som fjetret hele natten og vi vekslet på å spille disse mens fråden sto av kjeften på oss.
Vi var enige om at verken Iggy eller Cale hadde levert noe lignende før og at begge artistene
gikk nye veier. Fordi av dere som ikke kjenner Svein Paulsens kunst oppfordres dere herved
til å sjekke ut mannens 10 000 ords klassiske ”Soga om Lords Of The New Church”
skrevet på nynorsk.

       

HIDEAWAY

   Fire lange år går og bortsett fra ”Repo Man” er det stille helt til Iggy (med ny skinnjakke)
plutselig igjen gjester Norge på sin ”Blah Blah Blah” turne, både i november 1986 og i juni
1987. I november 1988 kommer en knallsterk Iggy tilbake til Skedsmohallen. Et lite blaff
kom med den fine soundtrack- singelen ”Livin On The Edge of the Night”, før Iggy helt og
holdent hengav seg til den forferdelige Grunge- bevegelsen. Senere kom den ene plata
jævligere enn den andre, og for min del mistet jeg interessen for mannen som hadde stått for
mye av lydsporet til min ungdom, og det var så vidt jeg registrerte at Iggy, Ron og Scott
hadde funnet sammen igjen i 2003. I 1997 gjorde Iggy den kardinalsynden å remikse ”Raw
Power” til et resultat som føltes som man hadde alle fingrene i en blyantspisser mens man
hørte på den. Det var kanskje gjort i beste mening, men fyttegrisen… En av årsakene kan dog
være at den verbale fribryteren Henry Rollins ett par, tre år tidligere hadde remikset båndene uoffisielt.      
   Før Ron Asheton døde i 2008 rakk The Stooges å fullføre nok et album, men det må
innrømmes at det er ei plate som rett og slett har gått meg hus forbi. The Stooges var nok en gang
døde og begravde, helt til…

STRAIT JAMES LIVE – MØYA-FESTIVALEN 2010

Like før påske i år lekket nyheten ut av at The Stooges var klare for Øya-festivalen 2010, og
om ikke dette skulle være nok hadde de greid å få med seg legenden ”Strait” James
Williamson. Kunne dette gå bra? Ja! Utvilsomt. Etter å ha stått nærmere to timer i kø gikk jeg
dessverre glipp av de 5-6 første låtene.  Stooges var i gang med en nydelig frijazzpassasje på
slutten av ”1970” da jeg entret området foran scenen, og deretter fulgte ”Night Theme” og
”Scene of the Crime” på kjappasen. Dette var stort! Videre koste man seg med ”Open up and
Bleed”, ”Funhouse”, ”Death Trip” og ”I Wanna Be Your Dog”. Fantastisk! Iggy, Williamson,
Scott og Stephen McKay greide å smelte sammen frijazz og hvitglødende primal metal, og tro
meg, det var helt vidunderlig. I og med at man hadde betalt hele 750 kroner for billetten synes
jeg at folkene bak Møyafestivalen burde greie å motta 8000 personer med mer en tre personer
i billettluken denne aftenen. Når man i tillegg får opplyst at det er kun Islamsk Råd i Oslo
som mottar mer penger i statstøtte enn Øya-ledelsen pr. dags dato, burde man tatt seg råd til å leie
inn mer folk. Den dagen jeg sitter som kulturminister blir Øya nedlagt på dagen. Jeg føler
meg stadig snytt. Knurr!

       

1. november 2010
**Tom Kristensen**