THE ROLLING STONES ER I BOKS

       

Etter at Apple slapp de to monumentale Beatles-boksene i Mono og Stereo
tidligere i høst, har andre runde av Stones remastrede (70, 80, 90 og 2000tallets)
utgivelser kommet litt i skyggen av sine samtidige ”konkurrenter”. Noe av årsaken
til dette er at Polydor og Stones ikke kan matche verken utførelsen og utseendet
til The Beatles seneste to sett. En grunn er nok at Jagger & cos RSR - katalog nå er
utgitt så mange ganger at knapt storsamlere som Bekken og Berg Pettersen gidder å kjøpe
disse seneste remasterene. En annen faktor er at Stones aldri har gitt noe ved dørene og
det er ikke en gang ett ekstraspor medfølgende i denne dyre pakka. Misforstå oss rett da vi
ikke ett sekund savner 100 forskjellig mikser av skrot som ”Love Is Strong” og
”Too Much Blood” osv, men halvglemte Mick Taylor-perler som ”Let It Rock”
og ”Through The Lonely Nights” bør være på steder de hører til.

   

Nytt av året er at de engelske utgavene er i et litt tynnere format enn før, da de kommer
i de såkalte ”Universal” eskene med runde kanter. Første bolk med titlene fra
”Sticky Fingers” til ”Black and Blue” kom tidligere i sommer og de låt veldig bra,
med utgaven av ”It’s Only Rock n Roll” som høydepunktet lydmessig.

”Exile On Main St” fulgte ikke med i boksen, da denne skal ut i spesialutgave til neste år.

Omslagene til første runde av cd`ene var svært skuffende, da vi ved å sammenligne med
1993-utgavene fra Virgin oppdaget ”sår” i flere av årets forsider. Her virker det som Polydor
ikke har brukt originalkildene til omslagene og dette kan ikke annet enn å betegnes som slurv.
De amerikanske utgavene har derimot den vanlige ”jewel case” standarden. I tillegg følger det med
en veldig pen plakat i USA-utgaven av boksen. La oss nå se litt nærmere på innholdet, og ikke minst
det musikalske materialet i årets lansering av de platene som vi fortsatt elsker,
og på noen av de titlene vi kanskje ikke har spilt så mye de siste 25 årene.

SOME GIRLS – juni 1978

   Utrolig nok har Ron Wood i skrivende stund vært med i Stones i hele 34 år,
men dette var den første plata han medvirket på som et fullbefarent medlem. Denne plata
ble spilt inn i Pathe Marconi i Paris og blir ofte betegnet som Stones ”punk” album.
Faktisk er de to av de mest ”punka” låtene, ”Lies” og singelen ”Respectable”, de minst
vellykkede her. Andre stiler Stones flørtet med her var funk og disco, ”skeiv” soul
og Country and Western. Dette var det første albumet som Stones i sin tid gjorde for EMI,
og det høres faktisk ut som Mick og Keith fortsatt samarbeidet ved dette tidspunktet. En uinspirert
USA-turne fulgte i platens kjølvann. Minus til Polydor for at vi ikke får ”Everythings Turning To Gold”,
”When The Whip Comes Down (live)”, og den åtte minutter lange 12” versjonen av
”Miss You” som bonus på denne nye utgaven. Fortsatt ei bra plate den dag i dag.

   

EMOTIONAL RESCUE – juni 1980

   Denne plata har alltid hatt et ufortjent dårlig rykte, men personlig har jeg
alltid likt den. Sommeren 1980 var ikke lenger Stones sjefene i gata og ingen ventet
seg en dritt da denne plata kom ut. Stones gir fullstendig faen og spiller som de var alene
på kloden, i hvert fall på Bahamas, der deler av albumet ble spilt inn. Mange fans
hadde vanskelig å svelge ting som tittelsporet der Jagger prøver å utkonkurrere selveste Robin
Gibb, i tillegg til den meksikanskinspirerte ”Indian Girl”, der Mick ikke kan bestemme seg for om
han skal gråte eller rope ”tjo-hei!” Minus for at ikke ”If I Was A Dancer” er tatt med som bonus.

TATTOO YOU – august 1981

   Denne husker jeg at i forkant var meldt som en dobbel-lp med release
den 10. september i 81. Utrolig nok dukket både singelen ”Start Me Up” og en enkel lp
allerede to uker før slippdatoen. Hva skal man si om denne? Ikke et dårlig spor og Stones siste
klassiske lp. Begge sider er topp fordelt av med rockere på side 1 og mer speisa ting på side 2.
Her hadde Jagger gått gjennom arkivene fra hele 70tallet og greide å skru i sammen dette
monumentale ”comeback”-albumet som solgte bra i nesten ett år etterpå. Noe kritikk og
surmuling fra ”forståsegpåere” var det jo, men bare glede fra fansen. Nesten på høyde
med de tidligere album og beste siden ”It’s Only Rock n Roll” fra 1974.

           

UNDERCOVER – oktober 1983

   Denne var en stor skuffelse da den kom ut, på samme dag som Bob Dylans ”Infidels”.
Veldig lite her holder mål, men den har faktisk fine ting som singelen ”She Was Hot”,
”All The Way Down” og Ron Woods ”Pretty Beat Up”. En stor blemme er at årets utgave
utelater (nok en gang) baksiden på singelen ”She Was Hot”, nemlig den fine
” I Think I`m Going Mad”. Denne b-siden var heller ikke med på ”Rarities” fra 2005, noe som får meg
til å mistenke at personalet på Rolling Stones Records muligens driver og drikker på jobben.

DIRTY WORK – april 1986

   De som fjernet den røde shrink-wrap`en rundt lp`en oppdaget et Rolling Stones
kledd i pastellfarger. Innercoveret var i stygge neonfarger, mens musikken
var bare grå og dyster. Like i forveien hadde Jagger solgt sjelen sin til CBS, i form av
en solo-deal, i et direkte latterlig forsøk på å konkurrere med datidens stjerner som Prince,
Michael Jackson, Bowie, Tina Turner og Madonna. Feilen var bare at ingen ville ha
isopor-kalkunen ”She’s The Boss” fra februar 1985. Richards på sin side pratet om å ”returnere til røttene”,
og denne lp`en var også i pressen meldt under tittelen ”Back To Zero”.
Hvis ”Undercover” albumet ble styrt av Jagger var det Keith som bestemte over
innspillingene her. Når alt kom til alt ville vel Richards helst gå på fylla og spille
”Hestetramperen” sammen med Ron Wood. En grusom lp med få eller ingen lyspunkter.

STEEL WHEELS – august 1989

 Jeg mistenker at det var her Stones fant opp formelen med å slippe halvhjertede
og ”slappe” plater, i forkant av større og større turneer. De måtte jo ha noen nye
låter å presentere. Publikum derimot, slukte denne plata rått. Personlig synes jeg at
denne plata er fæl, selv om ”Continental Drift”,”Almost Hear You Sigh” og ”Terrifying”
er virkelig gode låter av høy klasse. Husker at jeg så en veldig bra konsert
året etter da ”Urban Jungle”- turneen besøkte København.

   

VOODOO LOUNGE – juli 1994

   Denne var svært etterlengtet, men beklager, her er det ikke en dritt å hente.
Ikke ett bra spor og står i dag som Stones verste lp gjennom tidene.
Stones kom også til Oslo det påfølgende året med et litt kjedelig show.

BRIDGES TO BABYLON – september 1997

   Meget godt mottatt da den kom, men fremstår i dag som noe
”datostemplet”. Stones var så som så live på denne turneen, men jeg så et enormt show
i Parken i København. I Oslo, tre dager senere var de som vanlig litt uinspirerte.

A BIGGER BANG – september 2005

   Sammenlignet med det søppelet som hadde vært servert for et betalende,
platekjøpende publikum i snart 20 år, greide Stones her å skrape sammen en to, tre
anstendige spor. Platen kom i forkant av store turneer til samlede gode kritikker.

Det kan høres ut som om jeg i det hele tatt ikke liker Stones,
men det er bare det at jeg setter bandets (nesten) samlede katalog (både på DECCA
og RSR) fra juni 1963 til august 1981 så utrolig høyt, og i stedet for å høre
prat om nye plater, vil jeg heller at de skal åpne arkivene sine. Basta!